VÅR SAMVITTIGHET: Det viste seg at de urkristne etiopierne hadde full oversikt over «christmas time», både etter den gregorianske og den julianske kalenderen. Men visste Bob Geldof om det politiske vanstyret i Etiopia? Foto: Jonathan Brady / NTB Scanpix
VÅR SAMVITTIGHET: Det viste seg at de urkristne etiopierne hadde full oversikt over «christmas time», både etter den gregorianske og den julianske kalenderen. Men visste Bob Geldof om det politiske vanstyret i Etiopia? Foto: Jonathan Brady / NTB ScanpixVis mer

Lærdommen etter Live Aid

Frank Zappa beskrev Live Aid som «the biggest cocaine-money-laundering scheme of all time». Hadde han rett?

Kommentar

13. juli 1985 ble Etiopia gjenstand for det den zambiske økonomen Dambisa Moyo kaller «orkestrert verdensomspennende medlidenhet».

172 000 mennesker kjøpte billetter og 1,9 milliarder mennesker benket seg foran tv-skjermene, i 150 ulike land, for å få med seg musikkartister synge og spille inn penger til sultkatastrofen i Etiopia. Live Aid ble historiens mest vellykkede veldedighetskonserter.  

Medlidenheten genererte 150 millioner pund. Penger som utvilsomt var velkomne i et land som allerede hadde mistet 400 000 mennesker til sult. Etiopia sammen med Sahel, beltet som strekker seg fra Senegal i Vest-Afrika til Eritrea i Øst-Afrika, har gjennom historien vært utsatt for regelmessige tørkeperioder.

Når regnet uteblir over tid, i land der menneskets overlevelse er knyttet til gode avlinger, er katastrofen et faktum. I Etiopia var 80 prosent av befolkningen avhengige av jordbruk for å sikre livets opphold. Men regnet uteble i perioden 1983 til 1985.  

Bob Geldof, drivkraften bak Live Aid og julelåten «Do They Know It's Christmas?»  bare et halvt år før Live Aid-konsertene, lyktes i å overbevise hver enkelt verdensborger om at løsningen på sultkatastrofen lå i hennes lommebok. I det ligger medlidenhetens problem. Populær bistand er som fast food: Tilfredsstillende på kort sikt. Å hjelpe på instinkt og ikke etter grundige overveielser skaper en bistand drevet av velmenende velgjørere uten bakkekontakt.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den etiopiske bakken var humpete på 80-tallet. Etter noen tiår med krig og et vellykket militært kupp, der Etiopias siste keiser ble avsatt, hadde opprørsgrupper fått fotfeste i flere etiopiske regioner. Under hungersnøden i 1983-1985 ble opptil 50 prosent av Etiopias bruttonasjonalprodukt brukt av militæret til bekjempelse av opprørere. Kritikere mener at de store omlokaliseringsprogrammene den marxist-leninistiske ledelsen i Etiopia innførte hadde som hensikt å avfolke nordområdene i landet for å svekke støtten til opprørerne.  

Offisielt var formålet med omlokaliseringsprogrammet å flytte bønder fra karrig til fruktbar jord for å forebygge matkriser og eventuelle sultkatastrofer. I begynnelsen av 80-tallet ble en halv million mennesker omlokalisert, ved enden av tiåret hadde tallet steget til tolv millioner. Brorparten ble tvunget til å forlate sine hjem, sine slektninger, og i ekstreme tilfeller ektefeller og barn. Tusener døde under transporten av tropesykdommer som malaria og sovesyke. Franske Leger Uten Grenser estimerer at 300 000 menneskers liv ble satt i fare gjennom dette programmet, mens 100 000 mennesker er anslått døde.  

Live Aid har i ettertid blitt kritisert for vitende eller uvitende å bidra med penger til de etiopiske myndighetenes prosjekt. Men det var ikke bare Live Aid som så gjennom fingrene med kommunistdiktaturets maktmisbruk. Roy Brauman, franske Leger Uten Grensers president, beskrev tilfeller der Unicef og Redd Barnas basestasjoner ble brukt av myndighetene som lokkemat for etiopiere. Trengende og sårbare mennesker som oppsøkte humanitær hjelp ble foran øynene til bistandsarbeiderne pågrepet og kjørt vekk i lastebiler.  Brauman sammenlignet det etiopiske omplasseringsprogrammet med konsentrasjonsleirene under Nazi-Tyskland og Khmer Rouge.  

Det er vanskelig å se, også fra vår behagelige utkikkspost i framtidens etterpåklokskap, hvilke andre alternativer det internasjonale samfunnet hadde til rådighet på 80-tallet. Det var nødvendig å hjelpe og for etiopiere som fikk hjelp var denne uvurderlig og livreddende. Problemet var ordene Geldof og artistene i London og New York glemte å synge, rope og messe fra scenene:  

Hungersnød er ingen naturkatastrofe for hungersnød finner aldri sted i et velfungerende demokrati. I vår iver etter å hjelpe kan vi ikke ignorere den politiske realiteten menneskene vi forsøker å hjelpe må leve med. Vi trenger ikke Bob Geldof eller andre innflytelsesrike kjendiser til å påta seg rollen som vår kollektive samvittighet, men vi trenger dem til å trampe inn i maktens korridorer.  

Frank Zappa beskrev Live Aid som «the biggest cocaine-money-laundering scheme of all time». I dag har bistandspolitikken blitt mer selvkritisk og bistandsarbeidere mer oppmerksomme på at giverland ikke må utvikle et avhengighetsforhold til donorland. Det triste med Live Aid var ikke pengene, initiativet eller den voldsomme oppslutningen. Disse sidene ved konsertene er et vitnesbyrd om det globale sivilsamfunnets fantastiske evne til å ta tak i verdens problemer. Det triste med Live Aid er mulighetene Bob Geldof forspilte.