Lærdommer å trekke

Spørsmålet er ikke om vi skal føre krig mot terror, men om vesten har gjort det på riktig måte.

SPANIA HAR FÅTT

sitt 11. mars. Mange mener at landet ble rammet fordi Spania er en nær alliert av USA i Irak. Det er for lettvint. Al Qaida lovte nye anslag ikke bare mot USA, men også mot Europa og utenlandske inntresser i muslimske land over hele verden etter angrepene i New York for to og et halvt år siden. Dette var lenge før krigen i Irak.

Jeg tror vi må regne med å ha mer i vente. Spørsmålet er ikke om vi skal føre krigen mot terror, men om vesten har gjort det på riktig måte. Måten som statsminister Aznar taklet terrorangrepet på, kan på mange måte stå som et symbol på det som har skjedd og som har ført vesten ut i et stort uføre. Aznar gikk med en gang ut og sa det var ETA som stod bak aksjonene. Det ble til og med vedtatt en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som fordømte ETA. Dette kan ikke ha vært noe annet enn et forsøk på løgn tre dager før valget eller så avdekker det hvor svak etterretning Spania har.

Slik har det vært helt fra begynnelsen. Sannheten har ikke kommet fram. Etterretningen har vært for dårlig og kanskje også politisert. Folk har ikke følt seg trygge på at grunnlaget for aksjonene har vært saklig fundamentert. Når det i tillegg manglet et internasjonalt mandat for krigen i Irak, ble det umulig å samle en bred koalisjon med folkelig oppslutning om det som skulle gjøres.

DETTE VAR

i virkeligheten terroristenes største seir: Fokuset i vesten ble mye mer på de politiske ledernes redelighet enn på terrorgruppenes hat mot demokrati, kvinnefrigjøring og modernisert. I stedet for en helt nødvendig folkelig mobilisering mot noe som truer de viktigste verdier i vår livsform, dreier debatten seg om Tony Blair, George W. Bush og Aznars mange feil. Debatten kan derfor beherskes av populistiske døgnfluer som aldri har beskjeftiget seg med utenrikspolitikk. Det har åpnet for posører som kan framstille seg for tusenvis av demonstranter mot vestlige ledere i stedet for mot det mest nihilistiske og inhumane siden Hitler. Og alt dette er Blair og Bush sin feil. Og nå Aznar fordi de tok for lett på sannheten og ikke skjønte at i en internasjonalisert virkelighet kan ingen lykkes uten å ha autorisasjon fra menneskehetens felles organ, FNs Sikkherhets-råd.

Lærdommen må være at skal man beseire ondskap og fanatisme så må det være ved hjelp av demokratiets viktigste prinsipper, sannhet og rett.

VI SKAL VÆRE GLADE

for at det lykkes å samle et bredt flertall I Stortinget for å stå fast ved viktige prinsipper. Men jeg mener det også er grunn til å tenke gjennom vår egen politiske prosess i forbindelse med det engasjementet Norge har både i Afghanistan og Irak. Jeg er kommet til at den ikke har vært god og åpen nok. Konsultasjonsordningene mellom regjering og Storting som beslutningene i stor grad har vært basert på, skriver seg fra den tid da kommunismen skulle bekjempes. Da kunne mye mindre behandles for åpent Storting. Dessuten var kravet til åpenhet et helt annet på denne tiden Folk og medier fant seg i at det ble holdt lukkede prosesser i den utvidede utenrikskomite.

Slike møter er det fortsatt nødvendig å ha. Regjeringen må kunne komme til Stortinget for å avklare spørsmål som ikke nødvendigvis kan være åpne på et hvilket som helt spørsmål.

Men det hadde vært ønskelig med mer offentlig oppmerksomhet før Storting og regjering tar fundamentale avgjørelser som for eksempel å delta i Afghanistan og Irak. Jeg har lagt merke til at andre land har hatt langt flere åpne debatter om alt det som har skjedd de siste to årene.

I NORGE

er det blitt slik at når utenriksmininister eller statsminister møter i Stortinget gidder mediene omtrent ikke å vie det oppmerksomhet. Det kan skyldes at de møter opp på et tidspunkt da det de skal si enten er langt vekk i tid fra hendelsen, eller at saken de redegjør for er avgjort på kammerset i den utvidede utenrikskomite.

Da mister politikerne styringen over debatten og andre overtar arenaen. Hos oss er det blitt forskerne, som nærmest kappløper om å komme først til Dagsrevyen. La meg ta et par eksempler. Bare noen få timer etter terroranslaget i Madrid sa forsker Espen Barth Eide at det var ETA. Forsker Katrine Hellesnes får et langt intervju på Dagsrevyen samme kveld med spekulering omkring dette kunne være mindre utgrupper av ETA. At de tok feil er i og for seg ikke klanderverdig. Men det blir feil at det norske folk kveld eter kveld blir forsynt med kvalifisert synsing under ekspertenes og forskningens navn. Igjen må jeg minne om følgende: Terrorgruppene står for det motsatte av det som er det viktigste i den europeiske kultur, «enlightenment» folkeopplysning. De spiller på religiøse følelser og blander religion og politikk. Skal vi kunne bekjempe dette , må vi ha en opplyst opinion og ikke øyeblikksstyrte meninger.

AV DISSE

grunner, og av mange andre, mener jeg at debatten om krigen i Irak og hva som skal gjøres framover er kommet på avspor og er ute av perspektiv. Spørsmålet er ikke om man skal være for eller mot amerikanerne og britene i Irak. For eller mot uttrekking av de militære styrkene. Vi retter ikke opp amerikanernes og britenes feil - som ga terroristene en stor seir - ved å gjør nye feil.

Vi er nå helt avhengige av å lykkes i Irak. Hvordan det bør gjøres, bør vi nå få en opplyst debatt om.