DA LIU XIAOBO fikk fredsprisen fikk vi nok en gang demonstrert hvordan enkelte på norsk venstre- og høyreside aldri har forstått hvor viktig demokrati og ytringsfrihet er. Johan Galtung forsvarte diktaturet i Kina fordi de «har løftet 400 millioner mennesker ut av fattigdommen». Bernt Hagtvedt hadde helt rett i at Galtung foretok en slags «moralsk striptease» og at økonomisk fremgang aldri kan brukes til å forsvare politisk undertrykkelse.

I iveren etter å vise viktigheten av økonomisk og sosial framgang, eller å være kritisk til USA, ender enkelte på venstresiden opp med å unnskylde diktaturer og bagatellisere verdien av grunnleggende demokratiske rettigheter. 

LIKE ILLE ER DET er det at høyremannen Gerhard Heiberg mener at interessene til norsk næringsliv er langt viktigere enn Liu Xiabos kamp for demokrati og ytringsfrihet. Heiberg forsøkte til og med å hindre tildelingen ved å presse Nobelkomiteen. Argumentet var helt likt det høyrefolk og norske skipsredere brukte da norske oljetankerne gikk i skytteltrafikk til apartheidregimet i Sør Afrika.  

SELV OM SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side, har udemokratiske understrømninger også gjort seg gjeldende i mitt parti. Da Andrej Sakharov fikk fredsprisen 1985 karakteriserte Ny Tids redaktør han som en «proamerikansk nikkedukke». På 70-tallet pleide enkelte SF- og SV-politikere altfor tett kontakt med noen av diktaturene i øst. Derfor var det på sin plass da Erik Solheim i boka «Den store samtalen» tok et oppgjør med at deler av venstresiden «i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet».