Lærdommer fra holocaust

«Tragedien var det ektefødte barn av moderniteten, og mulighetene for repriser er derfor til stede.»

Den 27. januar i år vil Storbritannia instituere Holocaust Memorial Day. På denne dato i 1945 nådde Den røde hær frem til Auschwitz og kom de siste overlevende til unnsetning. Det var nesten ikke mennesker tilbake i leiren. Himmler hadde for lengst innsett at slaget var tapt, og søkte å slette sine spor. Som et ledd i denne håpløse oppgave ble de beryktede dødsmarsjer ( Todesmärsche ) iscenesatt i stor skala. De første dødsmarsjer ble organisert allerede i 1939. De var et ledd i konsentrasjonen av jøder i leirer og ghettoer. Fra 1944 ble konsentrasjonsleirenes gjenlevende ofre gitt marsjordre for å forhindre at de falt i fiendens hender.

Den 18. januar 1945 ble 98000 fanger fra Auschwitz drevet ut på den mest beryktede av alle dødsmarsjer og pisket nordover.

De etterlot seg en blodvei av beviser på det fullkomne barbari. Dødsmarsjen gikk via Wroclaw (Breslau) forbi Gross Rosen. Før Dresden sendes en kolonne mot Berlin til Sachsenhausen. En annen drives sydover mot Buchenwald. I denne kolonnen var de fem norske jøder som overlevde Auschwitz: A.B. Hirsch, Sammy Steinmann, Leo Eitinger, Julius Paltiel og Assor Hirsch.

Julius Paltiel har gitt oss en øyenvitneskildring fra dødsmarsjen (Vera Komissar: «På tross av alt. Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz», Aschehoug 1995). Et par setninger fortjener å refereres: «Dødsmarsjen har startet. Vi er kledd i stripete fangedrakter, og har tresko på bena. Enkelte har mistet skoene og river stykker av ulltepper og vikler dem rundt de allerede forfrosne føttene. Vi ser merkelige ut, med ullfiller over skuldrene, matskålen hengende fra en snor ved hoften, klamrende på et brød...Vi sleper oss frem time etter time. Stadig flere døde blir liggende igjen i dette kalde isødet. Stans. Gleiwitz, en forlatt leir med piggtråd omkring. Vi har tilbakelagt mer enn 80 kilometer. Nesten halvparten av fangene som forlot Auschwitz dagen før, ligger igjen langs veien. Nesten 50000 døde.

«Los, los, fordømte pakk! Dritthunder! Schneller, los!» Som vi kan gå raskere i vår miserable tilstand! I veikanten oppdager jeg plutselig min venn Leo Eitinger. Han ser oppgitt ut, helt ferdig. Jeg trekker ham opp, vi vil ikke han skal bli skutt. Jeg hvisker til ham på norsk: - Hold ut, Sjoa, det kan ikke være langt igjen.»

Den britiske historikeren Martin Kitchen har nylig hevdet at holocaust ikke kan forklares og ikke forståes. «Kanskje er det best slik,» konkluderer han, «for forståelse innebærer en grad av tilgivelse.»

Men vår sivilisasjon blir ikke ferdig med holocaust. Etter henrettelsen av Eichman skrev Gersholm Scholem: «Det er i vår interesse at det store historiske og sosiale spørsmål (...) hvordan kunne dette skje? får bevare all sin vekt, all sin nakenhet, all sin gru.»

Holocaust var i siste del av forrige århundre et sentralt tema i både amerikansk og europeisk åndsliv. De to bidrag som har vakt størst oppmerksomhet, er Zygmunt Baumans «Moderniteten og Holocaust» (Vidarforlagets kulturbibliotek, 1997) og Daniel Jonah Goldhagen: «Hitler's Willing Executioners. Ordinary Germans and the Holocaust» (Alfred A. Knopf, 1996).

Baumans innsikter er de mest skremmende. Han avliver forestillingen om at holocaust var et tilbakefall til tidlige tiders barbari, en regresjon til den såkalt mørke middelalder. Tvert imot, hevder Bauman, er holocaust det ektefødte barn av modernitetens tidsalder, dens teknologi og ikke minst dens byråkrati. Den polskfødte sosiologen tar opp tråden fra Max Weber som avslørte modernitetens hovedtema som en gjennomrasjonalisering av samfunnet. Denne prosessen skapte det Weber kalte det byråkratiske jernburet som industrikapitalismens effektivitetsmaksimer sperrer oss alle inne i.

Det er en prosess som angripes fra en annen kant av Michel Foucault i hans beskrivelser av galehusene og tukthusenes fremvekst. Et ledende prinsipp i fremveksten av det moderne samfunn kan best formuleres på tysk: «Ordnung muss sein.» I det gjennomordnede samfunn tåles ikke eksentriske avvik, A4 er det ideelle format. Bauman omtaler dette modernitetsidealet som gartnerideen. Alt som ikke passer inn i gartnerens velordnede have, blir ugress. Den vakre, gule løvetannblomsten må bort, på samme måte med fremmede ansikter og atferdsmønstre.

Avsløringen av byråkratiet er kanskje det viktigste bidraget i «Moderniteten og Holocaust». Det trekk ved byråkratiet som vi opplever nesten daglig, er det Bauman kalte målforskyvning. «Bare det å ha funksjonærer til stede som var opptatt med sine spesielle oppgaver, fører til nye initiativer og en stadig utvidelse av den opprinnelige målsettingen.» Selv etter at jødeutryddelsen var i full gang, produserte byråkratene nye regler som for eksempel forbudet mot kjæledyr for tyske jøder og utnevnelsen av asparges til en arisk grønnsak. Det er fjerne slektninger av Finansdepartementets marsipanlokkskatt som synes uskyldig nok, men som avslører byråkratiets kvelertak på befolkningen.

Goldhagens bidrag er, ved siden av en omfattende dokumentasjon av den vanlige tyskers medvirkning til ugjerningene, en analyse av menneskenes virkelighetsoppfatning. Filosofene drøfter problemet under betegnelsen common sense . Common sense er en variant av Thomas Kuhns paradigme, det er en forestilling det ikke stilles spørsmål ved, uansett hvor vanvittig den måtte være. I historisk perspektiv kan vi identifisere mange slike forestillinger. Å overbevise selv renessansens lærde om at det ikke fantes hekser, var like håpløst som å overbevise nazistene om at jødene ikke var skadedyr, rotter i menneskeham. Denne hallusinatoriske forestilling kunne få tyske familiefedre til å delta i massakre av kvinner og barn.

Theodor Adorno stilte det retoriske spørsmål «Kan det skrives poesi etter Auschwitz?». Spørsmålet er besvart av Gunvor Hofmo, som Jan Erik Vold har kalt «Mørkets sangerske». Gunvor Hofmo mistet flere nære slektninger i de tyske leirene, og hennes diktning er gripende monumenter over uforståelige tragedier.

I en stilling for seg står Viktor Frankls logoterapi. Den jødiske wienerlegen Viktor Frankl, som hadde muligheter for å unnslippe til USA, valgte å bli i Østerrike av hensyn til sine foreldre, og overlevde flere av de mest beryktede leirene. Til slutt havnet han i Auschwitz og må ha vært blant de 98000 som deltok i dødsmarsjen 27. januar 1945. Frankl mistet sine foreldre, men ikke motet, og på grunnlag av erfaringen fra leirene skapte han en av de kanskje mest interessante og krevende former for psykoterapi.

Frankl observerte at de som hadde størst sjanser til å overleve i leirene, ikke var de fysisk best utrustede, men de som hadde noe å tro på. De som kunne finne en form for mening selv i leirtilværelsen, hadde en livsgnist som ikke lot seg slukke av sult, tørst og terror.

Frankl skapte begrepet noogene nevroser, en tilstand hvor tilværelsen oppleves som meningsløs. Etter krigen organiserte han sin egen skole for psykoterapi, og hans arbeider er oversatt til alle store kulturspråk. I en tid som er preget av verdikrise, får logoterapien en stadig større aktualitet.

Når britene gjør Holocaust Memorial Day til en nasjonal institusjon, er det et viktig signal om at erfaringene fra en av verdenshistoriens verste katastrofer skal holdes levende. Det er spesielt viktig i lys av Zygmund Baumans innsikt: Tragedien var det ektefødte barn av moderniteten, og mulighetene for repriser er derfor til stede. Det ble derfor truffet en viktig og særdeles timelig avgjørelse da Stoltenberg kunngjorde at Villa Grande ville bli et senter for holocauststudier. Det ligger nå til rette for et samarbeid mellom Villa Grande i Oslo og Falstad-senteret i Levanger i en nasjonal bevisstgjøring av erfaringene fra folkemordene i forrige århundre.