KANSKJE VALGVINNERE: De fire borgerlige partilederne pekte på at valgresultatet innebar en klar tilbakegang for den sittende regjeringen med Socialdemokraterna og Miljöpartiet, og krevde statsminister Stefan Löfvens øyeblikkelige avgang. Om de tar over regjeringsmakta gjenstår å se. Foto: Stina Stjernkvist / TT / NTB scanpix
KANSKJE VALGVINNERE: De fire borgerlige partilederne pekte på at valgresultatet innebar en klar tilbakegang for den sittende regjeringen med Socialdemokraterna og Miljöpartiet, og krevde statsminister Stefan Löfvens øyeblikkelige avgang. Om de tar over regjeringsmakta gjenstår å se. Foto: Stina Stjernkvist / TT / NTB scanpixVis mer

Lærdommer fra Sverige-valget

Valget var samtidig det mest og minst spennende i Sveriges nyere historie. Det er for tidlig å konkludere om regjeringsspørsmålet, men likevel mulig å trekke noen konklusjoner om lærdommer for de norske partiene.

Meninger

Riksdagsvalget 2018 ble minst spennende i den forstand at det åpenbare utfallet hele tiden var at ingen av de tradisjonelle blokkene fikk noen majoritet og at et enda større Sverigedemokraterna havnet på vippen. Mest spennende var det i den forstand at det var stor usikkerhet om oppslutningen for alle partiene og en svært jevn kamp mellom blokkene.

Dagen derpå ser det ut som de rødgrønne får tre promille og ett mandat mer enn de fire borgerlige partiene, men det kan fortsatt endre seg. Veien er langt frem til å få avklart regjeringsspørsmålet og enda lenger frem til å få en styringsdyktig regjering.

Svensk politikk har tradisjonelt vært mer blokkdelt enn norsk, med en mer uforsonlig tone i valgkampene og det politiske ordskiftet. Blokkdelingen har bestått på 2010-tallet, men situasjonen er samtidig blitt mer komplisert fordi de innvandringsfiendtlige Sverigedemokraterna er blitt en stadig større tredje blokk som ingen av de etablerte partiene har villet ta i med ildtang.

Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter
Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter Vis mer

Både de etablerte partiene og pressen forsøkte lenge å tie i hjel utfordringen fra innvandringsmotstanderne på en måte som ville vært ganske utenkelig i vår tids Norge. Senest gikk SVT til det oppsiktsvekkende skritt å ta avstand fra et utsagn Sverigedemokraternas partileder kom med under partilederdebatten.

Fortielsesforsøkene har bare styrket bildet Sverigedemokraterna vil tegne av seg selv som folkedypets talsmenn, overfor en arrogant politisk elite som styrer landet over hodet på velgerne. Sverigedemokraterna jublet for 17,6 prosent og at de ble tredje største parti, men hadde håpet å komme godt opp på tjuetallet og å bli størst eller nest størst.

Det var i det hele tatt en valgnatt hvor alle forsøkte å spille rollen som seierherrer selv om alle også bar med seg noen sterke frustrasjoner. Blokkdelingen holdt helt inn:

De fire borgerlige partilederne pekte på at valgresultatet innebar en klar tilbakegang for den sittende regjeringen med Socialdemokraterna og Miljöpartiet, og krevde statsminister Stefan Löfvens øyeblikkelige avgang.

Löfven viste til at de tre rødgrønne samlet så ut til å bli større enn de fire borgerlige, og fikk full støtte fra Vänsterpartiet og Miljöpartiet for å fortsette som statsminister.

Både Socialdemokraterna og Moderaterna falt ned til svært svake resultater i et historisk perspektiv, men beholdt sine posisjoner som størst og nest størst fordi fallet ble mindre enn ventet. Centerpartiet og Vänsterpartiet fikk klar fremgang, som likevel var mindre klar enn ventet og ikke ga noen garanti for statsrådsposter.

Miljöpartiet falt ned mot sperregrensen i valgkampens siste dager, men kunne juble for at de holdt seg over den og enn så lenge er et regjeringsparti. Liberalerna gikk ikke opp, men kunne juble for at de ikke gikk enda mer ned, etter meningsmålinger under sperregrensen i vår.

Mest grunn til å juble hadde Kristdemokraterna og deres offensive unge partileder Ebba Busch Thor, som med 6,4 prosent doblet oppslutningen i valgkampen. Men gevinsten hva angår regjeringsspørsmålet og politisk gjennomslag er usikker også for dem.

Et felles nederlag for alle de etablerte partiene var Sverigedemokratenes store oppslutning. Og en felles utfordring blir en sammensetning av Riksdagen som gjør de kommende fire årene til en tornefull vandring for enhver regjering. Moderaternas partileder Ulf Kristersson gjorde en sterk valgkamp ut fra vanskelige forutsetninger og er favoritt til å bli ny statsminister.

Men han får en krevende oppgave med å holde Liberalerna og Centerpartiet i båten samtidig som han bygger en eller annen slags bro til et større og mer kravstort Sverigedemokraterna – som han fortsatt nekter å forhandle med. At Kristersson eget parti er sterkt splittet i synet på Sverigedemokraterna gjør knapt saken enklere.

Det er for tidlig å konkludere noe om hva slags regjering som kommer ut av dette, men likevel mulig å trekke noen konklusjoner om hva norske partier bør merke seg fra valget i Sverige 2014.

En overordnet lærdom som også har relevans for Norge er at stadig flere velgere skifter parti og/eller bestemmer seg sent, slik at siste del av valgkampen er viktigere enn noen gang før.

Mest oppmuntrende var valgresultatet i Sverige tilsynelatende for KrF, siden søsterpartiet Kristdemokraterna uventet klarte å snu sin langsiktig fallende trend. Men Kristdemokraterna klarte det ved å ta et eierskap KrF ikke har til helsepolitikken – samt ved å bli mer innvandringskritiske, stille seg lenger til høyre og innta en klart borgerlig posisjon i kampen om regjeringsmakten.

KrF fikk en krevende påminnelse om sin egen uavklarte posisjon, særlig fordi Hareide jo ikke ønsker noen høyresving.

Senterpartiet i Norge kan også glede seg over fremgang for sitt svenske søsterparti, men de er også søsken som har glidd langt unna hverandre: Det svenske Senterpartiet er et borgerlig parti som støtter EU-medlemskap og utmerker seg som liberale i innvandringspolitikken.

SV kan glede seg over at Vänsterpartiet fikk en klar fremgang, men må uroe seg over at de i valginnspurten tapte mye til Socialdemokraterna og derfor ikke fikk så stor uttelling som ventet fra en tilsynelatende svært lovende posisjon utenfor regjeringen. Vänsterpartiet har en fortid som kommunistparti og har tradisjonelt stått lenger til venstre enn SV, men har etter noen krevende år under Lars Ohly moderert seg politisk og økt oppslutningen under Jonas Sjöstedt.

MDG kan glede seg over at søsterpartiet i Sverige holdt seg over sperregrensen etter fire år i regjering, men oppslutningen falt kraftig og det delte lederskapet fungerte igjen dårlig i en valgkamp med ekstremt fokus på partilederne. Tilsvarende kan Venstre glede seg over at søsterpartiet i Sverige er trygt over sperregrensen. Men navneskiftet til Liberalerna ga ingen fremgang og partiet ble liggende i stabilt sideleie tross en lovende angrepsposisjon. Valget i Sverige styrket dessuten at det er krevende å gjøre et godt valg for et lite grønt sentrumsparti i regjering.

Sverigedemokraternas fremgang er et tveegget sverd for Frp, som i motsetning til Dansk Folkeparti nødig vedkjenner seg slektskap til de mer ekstreme svenske innvandringsmotstanderne.

Valget i Sverige ga klar nedgang for begge de tradisjonelle storpartiene, noe som er felles foruroligende nytt for Ap og Høyre. Sistnevnte kan håpe på å få se søsterpartiet som regjeringsbærende parti i Sverige, men det blir i så fall under svært krevende forhold som vil minne om de borgerliges samarbeidsutfordringer også i Norge. Ap kan glede seg over at Socialdemokraterna kom seg opp på 28 prosent og forblir klart største parti i Sverige, men det er partiets svakeste resultat på over 100 år.

Innvandringspolitikkens dilemmaer har heller ikke det svenske Arbeiderpartiet funnet noen god løsning på, og forsøket på å strekke ut en hånd mot sentrumspartiene på borgerlig side fungerer så langt ikke bedre for Löfven enn for Gahr Støre.

Löfvens kontroversielle beslutning om å danne en rødgrønn regjering uten å ta med Vänsterpartiet, viste seg ikke uventet å fungere bedre for Vänsterpartiet enn regjeringspartiene ved neste valg.