KRITISK TIL PENSUM: Pensum for sykepleiere består gjennomgående av en rundlogikk med en merkelig oppstyltet kansellistil, som preger store deler av sykepleieterminologien: «En intervensjon består av et navn, en definisjon og et sett med aktiviteter som indikerer hvilke tiltak og vurderinger som inngår i utførelsen av intervensjonen.» Her, en sykepleier i praktisk arbeid, på jobb ved Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet i Oslo. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
KRITISK TIL PENSUM: Pensum for sykepleiere består gjennomgående av en rundlogikk med en merkelig oppstyltet kansellistil, som preger store deler av sykepleieterminologien: «En intervensjon består av et navn, en definisjon og et sett med aktiviteter som indikerer hvilke tiltak og vurderinger som inngår i utførelsen av intervensjonen.» Her, en sykepleier i praktisk arbeid, på jobb ved Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet i Oslo. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Lærebøkene lever sitt eget liv, utenom menneskespråket

Sykepleien har utviklet en fagterminologi så stiv og unaturlig at det virker som om det aldri har vært gjennom verken menneskehoder eller menneskehender.

Meninger

Første gang jeg var i befatning med sykepleieutdanningen var for ti år siden, da en sykepleiervenninne skulle ta master. Hun hadde fått en oppgave der hun skulle bruke en sykepleieartikkel som dreide seg om kvalitativ forskning, fenomenologi og Habermas. Noe jeg i ettertid har skjønt at brorparten av sykepleieforskningen handler om. Min venninne forsto lite av både artikkelen og oppgaveformuleringen, og spurte om jeg kunne hjelpe. Artikkelen var ganske kaotisk; med lange setninger, krøkkete formuleringer, de mest snurrige fagtermer og tåkelegging av det essensielle. Sammen dissekerte vi språket, og fant ut hva som egentlig sto der. Jeg mente det var opplagt at veilederen var ute etter å vite om studentene forsto hva artikkelen dreide seg om, og at de kunne vise hvorfor den var viktig i sykepleiesammenheng. Jeg gav det famøse råd om at min venninne skulle svare med enkle og konkrete begrep.

Dette var tross alt en dreven klinisk sykepleier, som hadde innsikt i fagspråket.

Hun fikk tilbake oppgaven med svaret om at dette var ubrukelig – ikke pga innholdet, men fordi hun ikke hadde brukt fagterminologien i artikkelen. Hun lagde et nytt utkast, som var en ren avskrift av teksten, og som på ingen måte viste at hun hadde forstått hva hun skrev – noe hun strengt tatt heller ikke gjorde. Oppgaven ble like krøkkete og usammenhengende som artikkelen. Sensorene var fornøyd. Det var dette de ville ha.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg begynte på sykepleien i fjor dreide en av de første oppgavene seg om etisk refleksjon rundt et case. Der var jeg dum nok til å problematisere oppgaven, også ut fra den i etikk jeg har fra utdannelsen som idehistoriker. Det er tross alt de samme tenkerne det dreier seg om. Jeg fikk tilbakemelding fra en sensor, som for øvrig ikke er særlig stø i norsk, om at det forsåvidt var svar på oppgaven, men at jeg hadde ikke fulgt læringsutbyttet. På sitt haltende norsk satt hun åpenbart med en fasit over hvordan reflektere, hentet direkte fra pensumboka. Jeg tok lærdom av det, og oppgavene jeg nå leverer består utelukkende av rene avskrifter. Teknikken går på klippe ut og lime inn hele avsnitt, og sette dem sammen med småord her og der. Jeg trenger knapt forholde meg til innholdet. Sant og si har jeg av og til problemer med å forstå det.

Her ligger kjernen i min kritikk av det som nå har blitt en debatt i sykepleierutdannelsen. Det dreier seg ikke om master eller ikke master, akademisering eller ei. Det dreier seg om hva masterne består av, om innholdet i kunnskapen, og hvordan den formidles.

Da jeg skrev en artikkel i Prosa om mitt møte med lærebøkene, noe som vel må kalles en slakt, var det dette jeg prøvde å formidle. At sykepleien har utviklet en fagterminologi så stiv og unaturlig at det virker som om det aldri har vært gjennom verken menneskehoder eller menneskehender.

Et fags innhold speiles i lærebøkene. Som anmelder, slo det meg da jeg begynte, var dette en underlig sjanger: stive og dels tåkete formuleringer, hovedpoeng gjemt i bisetninger, en blanding av rene floskler og ugjennomtrengelige vendinger. Og gjennomgående; en rundlogikk med en merkelig oppstyltet kansellistil, som preger store deler av sykepleieterminologien. «En intervensjon består av et navn, en definisjon og et sett med aktiviteter som indikerer hvilke tiltak og vurderinger som inngår i utførelsen av intervensjonen.» Altså – en intervensjon er en intervensjon. Eller denne «Det er samspillet mellom faktorer i personen og situasjonen som er avgjørende for opplevelsen av og reaksjonen på ulike situasjoner.»

Alternativt må studentene kave med diffuse definisjoner av ganske diffuse fenomen som håp, smerte og trygghet: «Vi må ha åpenhet for fenomener som trygghet, de kan bære våre liv, både i nåtid og i framtid. Det må vi bare». Og her kan vi bli ganske forvirret – alt skal defineres, men forfatteren skriver,

«Vi må våge å la fenomener som trygghet, kjærlighet og omsorg være der uten å komme med definisjoner som lukker til. Vi kan varsomt snu og vende på ordet – ved hjelp av undringen.»

Ikke sjelden er det direkte googleoversettelser fra engelsk, som denne perlen: «Identitet er den oppmerksomheten et menneske har av å være seg selv slik den vokser fram gjennom å legge merke til og å vurdere seg selv».

Tilbakemeldingene har vært massive, fra alle hold, men aller viktigst fra sykepleierne selv, og nå i det siste også fra frustrerte sykepleielærere. De melder om et fag som er i ferd med å bli ødelagt. Om ferdig utdannende sykepleiere som er sjokkerende dårlig forberedt til praksis, fordi så mye av studietiden brukes på dels ugjennomtrengelig teori. Flere beskriver et lite og snevert fagmiljø som behandler enhver kritiker nærmest som en sviker. Og som avfeier motstand utenifra med den begrunnelse at bare de som kan faget er meningsberettigede.

Forlaget og fagforfatterens reaksjoner tyder på at det er tilfelle. Stort sett har de gått ut på jeg som førsteåring ikke har noen rett til å uttale meg, at det er dels skandaløst at jeg i det hele tatt kommer på trykk, at jeg ikke liker faget, og at jeg bedriver personangrep. En høyskolelærer mente jeg heller burde bli hjelpepleier, når jeg ikke skjønte sykepleieteorien. Så er de heller ikke vant til kritikk. Tvertom. Møtet med læreboksjangeren har blant mye annet være et møte med en sjanger vi i andre deler av det litterære liv ville kalt korrupt: Lesere – altså studentene - tvinges til å kjøpe dyre og dels hårreisende dårlige bøker produsert av et lite fagmiljø som både skriver, underviser, evaluerer og anmelder de samme bøkene.

Fagbokfatterne selv er naturlig nok fornøyd med tingenes tilstand. De har da også gjort alt for å forsvare sine skriverier. Lange belærende artikler om hvor viktig etikk, kommunikasjon og kunnskapsbasert praksis er. Selvsagt er det det. Ingen har påstått noe annet. Tvert om. Ingenting er bedre enn å utdanne sykepleiere som vet hva de driver med, og som er i stand til å reflektere kritisk over handlingene sine.

Men er det dette pensum og dermed utdannelsen gir oss? Mitt poeng er at sånn språket og lærebøkene er utformet, og for så vidt også formidles gjennom forelesere, har det blitt en ugjennomtrengelig organisme som lever sitt eget liv, utenom menneskespråket. En slags ball som forskere, lærebokforfattere, forelesere og studenter sender rundt mellom seg. Lik en balllek, som med sine fremmedgjorte vendinger aldri blir internalisert, forstått, innlemmet i oss.

Forståelse synes da heller ikke å være et fokus i dette faget. Vi studenter får sjelden tilbakemeldinger på innhold og språk – som jo viser om vi har forstått det vi skriver. Tvertimot. Vi har fått uttrykkelig beskjed om at godt språk og formuleringer ikke har noen betydning. Fokuset er nærmest utelukkende på kopiering av pensum – og ikke minst formaliteter, at punktum må stå etter parentes i kildehenvisningene, at tredje underoverskrift overskrift rykkes inn, at årstall i henvisningene skal stå etter tittelen etc etc.

Det åpenbarte spørsmålet er om det ikke er noen kvalitetssikring av faget? Noen der ute som passer på? Sjefen sjøl, Røe Isaksen, har vært påfallende taus. Da det ble annonsert at Røe Isaksen i september kom til Høyskolen for å snakke med studenter om nettopp studiekvalitet, ble vi derfor svært overrasket og tenkte endelig!

Som en slags oppvarming til ministerens foredrag holdt en mumlende høyskolelektor et kort innledningsforelesing der han skulle gi oss innsikt i begrepet kvalitet. Kvalitet, mumlet han, kommer av av latin qualitas, «egenskap» fra qualis, «hvordan, av hvilket slag» etc etc. Dette var en direkte opplesning fra powerpointen, som igjen, viste det seg da jeg googlet, var en direkte avskrift fra wikipedia. Forøvrig en kilde som er hyppig brukt både av lærere og lærebøker, men som vi studenter får uttrykkelig beskjed om er forbudt.

Den nærmest parodiske seansen til den mumlende høyskolelæreren, gjorde det mer enn åpenbart at her trengs en kvalitetsreform. Og ministeren startet så fint og lallet i vei på politikeres vis. Om viktigheten av utdannelse, fokus på fremtiden, om endring, om ambisjoner, han viste tall og statistikk, digitale plattformer, nye undervisningsmetoder. Viktigheten av etterutdannelse og faglig kompetanse. Da han var ferdig, satt jeg fremdeles og ventet på det jeg trodde han skulle snakke om. Innholdet i faget, altså kvaliteten på denne viktige læringen de satser sånn på, og som stadig utvides med flere mastere, flere etterutdanninger, flere doktorgrader. For sykepleiens del dreier det seg om forskning som i 2011 ble slaktet av forskningsrådet for svake vitenskapelige metoder og intetsigende, uoriginale og uinteressante resultat.

Om det ikke var spesielt, spurte jeg da vi studenter fikk ordet, å utarbeide en kvalitetsreform som dreide seg om alt annet enn kvalitet. Og finnes det ingen som kvalitetsikrer faget og passer på at lærebøkene holder hvert fall et minstemål av standard.

Det er ikke vår sak, svarte ministeren. Det er NOKUT. Men NOKUT er jo høyskolene selv, innvendte jeg, du kan da ikke la høyskolene passe på høyskolene. Han hadde ikke noe svar på det. For jeg kunne da ikke mene at de skulle utarbeide en slags statlig forordning om en nedre kvalitetsgrense.

Tja, tenkte jeg. Hvorfor ikke? Noe må hvert fall gjøres. Tilfelle ville at jeg bare noen dager senere ble tilbudt vervet som juryleder for Klarspråkprisen i regi av kommunaldepartementet. Den går ut på å premiere enkel og klar informasjon fra stat og kommune, renset for kompliserte vendinger som ikke engang forfatterne forstår. Sanner og co har også et prosjekt der de går løs på jusspråket.

Jeg vet at sykepleien ikke er alene om sitt tåkeprat. Så hva med å gjøre det samme i de ulike fagdisipliner. Hente frem og premiere det enkle og klargjørende, der essensen kommer frem, heller enn å forsvinne. Eller hva med i det minste å begynne og fokusere på det å formulere seg tydelig og konsist. Klart språk krever klar tanke, det betyr at en må forstå både det en leser og det en skriver. Det er det som gir innsikt. Det forutsetter selvsagt at lærerne selv er tydelige, og kan skrive. Der har høyskolene en utfordring, som det heter. For sykepleiens del, blir selv de enkleste beskjeder til lange skriv, som veldig ofte fører til misforståelser.

Tydelig og enkelt språk gjør ikke faget mindre akademisk. Tvert om. Forskning dreier seg i bunn og grunn om å forenkle det komplekse. For sykepleiens del vil jeg påstå det i stor grad har handlet om det motsatte, å tåkelegge ganske enkle ting. Det er en vanskelig debatt – det dreier seg om hvor langt akademiseringen av praktiske fag skal gå. Men alle kan vel være enige om at følgende definisjon ikke akkurat styrker sykepleiefagets møysommelig ferd mot å bli tatt på alvor som akademisk disiplin. «Et bekken er en innretning beregnet på oppsamling av utsondringsprodukter fra blære og tarm, utformet på en slik måte at den kan anvendes av sengeliggende».

SYKEPLEIESTUDENT: Cathrine Krøger begynte bå sykepleierstudiet i fjor. Hun er også mangeårig litteraturkritiker i Dagbladet. 
SYKEPLEIESTUDENT: Cathrine Krøger begynte bå sykepleierstudiet i fjor. Hun er også mangeårig litteraturkritiker i Dagbladet. 

Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook