Første gang jeg var i befatning med sykepleieutdanningen var for ti år siden, da en sykepleiervenninne skulle ta master. Hun hadde fått en oppgave der hun skulle bruke en sykepleieartikkel som dreide seg om kvalitativ forskning, fenomenologi og Habermas. Noe jeg i ettertid har skjønt at brorparten av sykepleieforskningen handler om. Min venninne forsto lite av både artikkelen og oppgaveformuleringen, og spurte om jeg kunne hjelpe. Artikkelen var ganske kaotisk; med lange setninger, krøkkete formuleringer, de mest snurrige fagtermer og tåkelegging av det essensielle. Sammen dissekerte vi språket, og fant ut hva som egentlig sto der. Jeg mente det var opplagt at veilederen var ute etter å vite om studentene forsto hva artikkelen dreide seg om, og at de kunne vise hvorfor den var viktig i sykepleiesammenheng. Jeg gav det famøse råd om at min venninne skulle svare med enkle og konkrete begrep.

Dette var tross alt en dreven klinisk sykepleier, som hadde innsikt i fagspråket.

Hun fikk tilbake oppgaven med svaret om at dette var ubrukelig – ikke pga innholdet, men fordi hun ikke hadde brukt fagterminologien i artikkelen. Hun lagde et nytt utkast, som var en ren avskrift av teksten, og som på ingen måte viste at hun hadde forstått hva hun skrev – noe hun strengt tatt heller ikke gjorde. Oppgaven ble like krøkkete og usammenhengende som artikkelen. Sensorene var fornøyd. Det var dette de ville ha.