Lærebøker og identitet

Sammenhengen mellom identitet og historie kan kort forklares slik: Hvordan man ser på seg selv i dag, henger sammen med både hvem man var i går, og hvem man tror man vil være i morgen.

I en tid hvor våre tradisjonelle livsmønstre kun i begrenset grad overføres fra slektsledd til slektsledd og man i større grad opplever en avvikling av disse, bidrar blant annet skrevne historiske framstillinger stadig mer i vår søken etter å finne ut hvem vi var i går. I denne prosessen spiller også lærebøker en rolle.

I et hovedfagsarbeid i historie tok jeg for meg et utvalg lærebøker i norgeshistorie for videregående skolegang for å danne meg et inntrykk av hvordan regionen Nord-Norge og den etniske minoriteten samene var framstilt. De utvalgte bøkene ble utgitt i perioden 1948 til 1997.

I korthet kan en si at nordlendingen og i enda større grad samen var å forstå som bakstreverske i den sentrale utviklingen fram mot de politiske, økonomiske og sosiale godene vi har i Norge av i dag. I denne sammenhengen var det i særlig grad de som kunne identifisere seg med den østnorske etniske nordmannen som kunne anse seg som etterkommere av utviklingens herrer, mens de som identifiserte seg med det en kan kalle perifere regioner, og i særlig grad forskjellige etniske minoriteter, blir ekskludert fra en positiv norsk nasjonal identitet.

Hvis en ser på den innbakte oppfatningen av hva som var å forstå som det «norske», kan en forklare dette et stykke på vei. Overveiende er felles opphav, kultur og språk ensbetydende med det «norske» i de lærebøkene jeg valgte ut, framfor en forståelse av det «norske» som noe åpent for dem som aksepterer våre demokratiske institusjoner og rettsregler. Innenfor denne etniske avgrensningen av hva som er «norsk», vil nødvendigvis en som identifiserer seg som same, kven, tater eller en 2. eller 3. generasjons innvandrer bli ekskludert. En av konklusjonene mine var at etniske minoriteter ble framstilt som historieløse fram til det tidspunkt de kom i kontakt med nordmennene. Dette gjaldt også omtalen av samer i en lærebok som utkom så seint som i 1993.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I likhet med etnisk renhet er det sjelden at nasjonalstater er konstituert på en slik måte at det ikke er markerte forskjeller mellom ulike regioner. Et viktig utvalgsprinsipp når det gjelder det historiske stoffet i de lærebøkene jeg tok for meg, virker å være nasjonsbyggingen og utviklingen fram mot de økonomiske, sosiale og politiske godene vi nordmenn har i dag. Oppfatninger fra nåtida om hva som er å forstå som perifere regioner, virker også å klebe seg fast på historiske framstillinger av norgeshistorien.

I en viss grad blir de maktpolitisk perifere regionene i dag også gitt en perifer historisk framstilling og forstått som en kontrast til det politiske sentrum og økonomisk typisk norske. Dermed oppstår en kontrast mellom det en kan forstå som perifere og sentrale regioner. Periferien blir uinteressant, og særegne økonomiske, sosiale eller kulturelle trekk får lite inngående, men heller overflatisk omtale.

For Nord-Norges vedkommende finner man i lærebøkene en oppstykket og overflatisk repetisjon av lofotfiskeriene i eldre tid. Dels blir nordlendingene i den breie framstillingen nevnt i forbindelse med det de ikke var med på. For Nord-Norges vedkommende understrekes manglende representasjon på Eidsvoll i 1814 og manglende oppslutning omkring Thranebevegelsen, etter manges oppfatning forløperen for arbeiderbevegelsen. Når slike ting poengteres, mens det faktum at Arbeiderpartiets første stortingsgruppe ble innstemt fra Nord-Norge utelates fra framstillingen, kan en snakke om en misvisning av hva mange mener nordnorsk historie er.

Skoleverket og nasjonale standarder for fagenes innhold er i seg selv med på å etablere en forestilling om en nasjonal identitet, altså en måte å «lage» nordmenn av elevene. I forbausende stor grad har denne tradisjonelle forståelsen av hvem «vi» typiske nordmenn egentlig er, holdt seg stabil gjennom etterkrigstida. Når den norske nasjons framvekst, heri utjevningen av politiske rettigheter og sosiale og økonomiske forskjeller, velges som det viktigste fokus, blir det samtidig skapt inntrykk av bakstrevere og regionalt og etnisk begrensede drivkrefter i historien. I verste fall kan dette bidra til diskriminerende holdninger knyttet til oppfatninger om hele grupper. Innenfor den «felles kulturelle referanserammen» som historiefaget beskrives som i den gjeldende læreplanen, blir det dermed gitt et inntrykk av at det finnes mer eller mindre autentiske nordmenn.

Er løsningen dermed å oppløse nasjonale læreplaner til fordel for regionale eller etnisk avgrensede læreplaner, noe enkelte har tatt til orde for? Burde en heller ikke diskutere hva en innenfor de gjeldende rammene kan gjøre for å formidle en mindre hierarkiserende forståelse av vår «norske» identitet? Heller enn å oppløse «norsk historie» som et meningsfullt begrep, bør en løse opp et begrep som ser det nasjonale som en avgrenset og evigvarende enhet gjennom å vise mangfoldet og foranderligheten i det norske.

Bør vi ikke tilstrebe en oppfatning av vår nasjonale identitet som åpen og romslig, heller enn trang og ekskluderende? Bør vi ikke formidle at alle som statsborgerlig sett er nordmenn, tilhører et fellesskap med rettigheter og plikter overfor hverandre slik de nedfelles i lovverket?

Regionale skjevheter og etnisk ekskludering i læreverk rammer ikke bare Nord-Norge og samer. Oppmerksomheten omkring dette i det siste forteller oss også at den nordnorske landsdelsbevisstheten og den samisk-etniske selvbevisstheten er blitt stor. Skulle dette resultere i at en heller trekker ut enkeltgrupper, det være seg på regionalt eller etnisk grunnlag, ut fra de nasjonalt gjeldende læreplanene, har man kanskje gjort både nordlendinger, samer og nordmenn for øvrig en bjørnetjeneste. En ville ha formidlet en enda mer diffus nasjonal identitet, og dermed gjort det enda vanskeligere for oppvoksende slekter å se hva det er som binder nordmenn sammen.

Det spørs om det på sikt blir særlig bedre med enda mer selvbevisste nordlendinger og samer, så lenge kunnskapsnivået om disse gruppene forblir lavt i landet for øvrig, og motsatt.

Det fins andre løsninger hvis en vil. En kan for det første ta for seg det innhold som blir gitt forestillingen om en norsk nasjonal identitet i relasjon til etnisitet og regioner. Hvis en skal ha intensjoner om at elever som har tilhørighet innenfor ulike etniske minoriteter i Norge skal kunne føle seg som del av det «vi» historielærebøkene formidler, må den etnisk-ekskluderende oppfatningen av hva det vil si å være «norsk», reduseres til fordel for den nevnte statsborgerlige oppfatningen av hva det vil si å være norsk.

Den økte innvandringen til Norge de siste tiårene har gjort at vi i en forstand har fått verden inn i norgeshistorien, heri ligger kanskje en enda større utfordring. Man burde også prøve å anlegge et bredere kulturhistorisk perspektiv på norgeshistorien og slik bedre forstå enkeltgruppers handlinger i fortida i sin sammenheng. Slik kunne en vise at regionale økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller ikke skyldes at de gruppene som avvek fra det kvantitativt typiske mønsteret, ikke skjønte sitt eget beste, men innrettet sine liv på en etter omstendighetene fornuftig måte.