Lærerledernes dogmatisme

Tariffoppgjøret settes snart i gang. I avisene finner vi reportasjer om lærerstandens økonomiske kår, om slitet for å få 'endene til å møtes.

Kanskje kan de ydmykende historiene fra virkeligheten oppsummeres i dette ene eksemplet: En nyutdannet lektor med et gjennomsnittlig studielån å betale tilbake har et par hundrelapper mer i måneden å leve for enn en sosialklient. Så ekstrem er faktisk lærernes situasjon. Og sammenliknet med andre grupper blir den bare verre og verre, på tross av alle verbale forsikringer fra myndighetenes side om det verdifulle i lærernes arbeid. Selv etter relativt 'gode' oppgjør sakker standen uopphørlig akterut, for i den bransjen finnes ingen lønnsglidning, ingen personlige tillegg, ingen godt avlønnede leder- eller mellomlederposisjoner, der finnes intet, absolutt intet.

Det eksisterer noen myter i lærerstanden, myter som skal forklare den sosiale katastrofen. En dreier seg om mektige Yngve Hågensen. Han skal visstnok bruke mye av sin store maktbrynde og energi på å holde langtidsutdannede, da særlig lærerne, nede. Kombinert med denne er myten om den onde stat og den nedrige kommune. De har gått sammen i et renkespill med det for øye å proletarisere lærerstanden. Og bare så det er sagt: Som mange andre myter har også disse en viss rot i realiteter. Man kunne ønsket seg et LO som så det viktige i lærernes arbeid, ikke minst når det gjelder samfunnsområder som er av avgjørende betydning for LOs egne medlemmer. Man kunne ønsket seg en stat som maktet å skjære gjennom, som så at lærernes materielle forhold på sikt er en trussel mot hele vår nasjons kompetanse. Hva kommunene angår, er de noe bortimot maktesløse tilskuere til spillet om skolen. Følgelig har kommunene liten skyld i lærerstandens sørgelige tilstand.

Det lærerne for øvrig ikke gjør - og som de snarest bør begynne med - er å rette blikket mot egne organisasjoner. Hvorfor i all verden har Norsk Lærerlag og Lærerforbundet gjort det så elendig, hvorfor har det gått så over alle støvelskaft galt med lærernes lønnsutvikling? Min påstand vil være at lærerorganisasjonene - ut fra verdens beste og mest renhårige motiver, bevares vel - er sine egne medlemmers største problem, og en alvorlig hemsko for lærerstandens framgang. Jeg vil konsentrere meg om tre områder, som belegg for min påstand.

1. Den monomane egaliteten. Det finnes gode og dårlige lærere, slik det finnes gode og dårlige rørleggere, ingeniører og leger. Men i den norske lærerstand belønnes ikke dyktighet - ikke overhode. Den funklende pedagogiske stjernen har ofte langt lavere lønn enn den late slabbedasken, fordi hun har kortere ansiennitet eller et mellomfag mindre å skilte med. Det beste hun kan håpe på er et skulderklapp fra rektor for vel utført arbeid. Det får hun av og til, men slett ikke bestandig. Organisasjonene har med stor intensitet gått i bresjen for dette egalitetsprinsippet. De ønsker ingen kobling mellom dyktighet og lønn, og bidrar på den måten til å opprettholde et undertrykkende, arkaisk og statisk lønnssystem som overhode ikke inspirerer til noen form for personlig innsats. I siste instans er det skolen og elevene som lider ved dette. For hva skjer med den funklende stjernen etter fem, eller ti eller femten år? Enten blir hun lei, og går pedagogisk i frø, ellers søker hun andre, og saftigere beitemarker. Mens slabbedasken blir. Hun - eller han - slutter aldri.

2. Frykten for Kommunenes Sentralforbund: Det er blitt meg fortalt - og jeg tror det er riktig - at Norge nå er det eneste landet i Europa der lærernes lønninger fastsettes av staten, mens kommunene betaler kalaset - i den grad man kan kalle det et kalas. At Kommunenes Sentralforbund er misfornøyd, er naturligvis enkelt å forstå, men jeg vil her konsentrere meg om lærernes skjebne i dette snodige systemet. Gjennom sin seige kamp mot Kommunenes Sentralforbund har lærerorganisasjonene klart å trumfe gjennom at en lærer tjener nøyaktig det samme uansett hvor i Norge hun bor, samtidig som levekostnader varierer sterkt i ulike deler av landet. Resultatet har ikke uteblitt: det er i dag så godt som umulig for et lærerektepar å bosette seg i pressområder med høye boutgifter.

Lærermangelen er da også påtagelig i presskommunene, og det kommer bare til å bli verre, så lenge høykonjunkturen varer. Det hadde gavnet lærerstanden - og norske elever - hvis kommuner hadde måttet kjempe om arbeidskraften deres. Det kunne blitt et marked å virke i, og lærerne kunne blitt i stand til å utnytte det faktum at det er mangel på deres arbeidskraft. Det klarer de ikke nå, fordi organisasjonene deres effektivt har bekjempet alle markedsmekanismer. På rent mønstergyldig vis demonstreres dette i Tønsberg kommune. Der ville kommunen gi rektorene høyere lønn, fordi de har fått mer arbeid og ansvar. Men Lærerforbundet - der mange av rektorene er organisert - satt foten ned, i direkte strid med sine medlemmers interesse. 'Jeg har aldri tidligere hørt om forbund som nekter sine egne medlemmer lønnsøkninger som arbeidsgiverne tilbyr dem,' sier Tønsbergs ordfører til Kommunal rapport.

3. Aversjonen mot privatskolene. Den påtvungne internasjonaliseringen av det norske samfunn har ført til et økt marked for privatskoler av ymse slag.

Livssynsskoler har vi alltid hatt, men i økende grad ser vi nå også andre typer privatskoler, for eksempel private gynmas som er ment å gi elevene høyere - eller alternativ - kompetanse i forhold til hva det vanlige videregående skolesystemet tilbyr. Og igjen har lærerorganisasjonene vært på pletten. De har bidratt til å hindre at skoler som mottar statsstøtte, på egen hånd skal kunne tilby lærerne bedre lønn. Naturligvis kan man se ansvarligheten i dette, man ønsker ikke noe klassedelt utdanningssystem. Men frykten for at pappagutter og pappajenter i stort monn skal frekventere egne skoler, er noe bortimot paranoid. De aller fleste norske barn og unge, rike som fattige, vil foretrekke å bli undervist i sitt eget nærmiljø, sammen med vener og kjente. For lærerne kunne imidlertid en fri lønnsfastsettelse på privatskolene vært en mulig brekkstang for å bedre standens kår. Brekkstangen er imidlertid brukket før den har vært brukt. Organisasjonene har enda en gang fått det som de ønsker. På sikt vil derfor lærerne tape, også sammenliknet med adre underpriviligerte grupper, som for eksempel sykepleierne. Norsk Sykepleierforbund har nemlig næringsvett til å velkomme konkurransen om deres arbeidskraft og kompetanse, en konkurranse som i lønnssammenheng kan gavne yrkesgruppen de er ment å kjempe for.

Igjen: Ingen skal betvile lærerorganisasjonenes edle motiver. Men lærerne blir ofre for de gode hensikters tyranni. Resultatet er en yrkesgruppe med stadig lavere status i det norske samfunn, og stadig lavere selvrespekt. Organisasjonene bidrar aktivt og systematisk i denne nedbrytende og svært alvorlige prosessen, som er i ferd med å gi lærere et fullstendig ufortjent taperstempel. Hvor lenge skal medlemmene la det fortsette slik? Det eneste man tydeligvis kan håpe på, er et læreropprør nedenfra, rettet mot de kontingentfinansierte fagforeningsledernes tilstivnede dogmatisme. Til samling på valen, lærere, og velkommen til 90-åra!