Lærerutdanning i krise?

UTDANNING: Skal lærerutdanninga bli byggeplass for en kulturrevolusjon i skolen, må lærere og lærerutdannere i sterkere grad være med å trekke opp retningslinjene.

Hvor dårlig står det til med norsk lærerutdanning? Ut fra den siste tids presseoppslag kan det virke som om den er i oppløsning, og at lærerstudentene føler seg nærmest hjelpeløse når de møter skolens hverdag etter endt utdanning.

Dette kraftige skytset bygger på signaler fra den mest grundige evaluering av vår lærerutdanning som noen gang er foretatt. Den endelige rapporten vil foreligge til høsten. Selv om vi ikke kjenner konklusjonene, er signalene faretruende, og varsler om en dårlig læringskultur, umotiverte og faglig svake studenter, som bruker stadig mindre tid på det å studere.

I intervjuer med politikere og dekaner ved et par høgskoler er det gitt uttrykk for at lærerutdanninga må styrkes, blant annet ved å gjøre den femårig og åpne for større differensiering med hensyn til fagfelt og undervisningsoppgaver. Dessuten har lærerstudentene etterlyst bedre samarbeid mellom lærestedet og praksisskolene.

EN KOMMENTARARTIKKEL i Dagbladet (26.04) av Gudleiv Forr legger opp til en bredere skoledebatt. Det blir reist spørsmål om hvordan lærerutdanninga er kommet opp i uføret, og hvorfor det ikke er gjort noe med dette før. Forr har inntrykk av at lærerhøgskolene har tapt interessen for den praktiske skolehverdagen, og foreslår at lærerutdannere med jevne mellomrom tar seg et år i skolen. Innlegget avslutter med en sterk kritikk av skolen og en kraftig appell til endring: «Etter tretti år med kunnskapsfiendtlighet og ensidig vekt på sosial trening, er det tid for en kulturrevolusjon i skolen. I dette arbeidet er lærerutdanningen byggeplass nummer en».

Det er på tide å ta denne utfordringen. Vi deler Gudleiv Forrs ønske om at lærerutdanninga bør bli byggeplass nummer én for fornying i skolen. Dette innebærer i første omgang å erkjenne de problemer som eksisterer innen utdanninga. Men nye løsninger forutsetter et mer nyansert skolesyn og et bredere analysegrunnlag enn det Forr legger opp. Det er riktig at generasjonen som marsjerte inn i høgskolesystemet i 1970 har vært med på å prege lærerutdanninga, men de dominerer ikke i dag. Og svakhetene i dagens lærerutdanning og i skolen for øvrig, skyldes ikke kunnskapsfiendtlighet og ensidig vekt på sosial trening. Dette er en framstilling som passer godt inn i den tenkningen som skyver skyld og ansvar over på reformpedagogene, når det gjelder svake resultater og dårlig læringsmiljø. Men dagens skole og lærerutdanning må snarere ses i sammenheng med ideologiske utviklingstrekk i skolepolitikken under Hernes-Clemet perioden.

GJENNOMGRIPENDE og omfattende reformer har preget denne perioden. Av stikkord som gir uttrykk for endringsstrategien kan nevnes kunnskapsløft, kvalitetskontroll, nasjonale prøver, testing og målstyring. Disse utdanningspolitiske endringene har fulgt en internasjonal trend og har hatt som formål å effektivisere og styrke skolens kunnskapsfaglige del. Lærerutdanninga har fulgt med i denne utviklingen. En utvikling som nok kan ha ført til studier med større faglighet, men samtidig har det endret studieformene til mer «teach to test»-organisering. Dessuten har denne opprustingen ført til en svekkelse av de praktisk-estetiske fag.

Et hovedtrekk ved de siste tiårs store utdanningsreformer er at de er tenkt ovenfra og utenfra. Nå er tida inne til å snu denne utviklingen. Skal lærerutdanninga bli byggeplass for en kulturrevolusjon i skolen, må lærere og lærerutdannere i sterkere grad være med på å trekke opp retningslinjene for den fornying som må komme. Vi vil skissere noen hovedpunkter.

FOR DET FØRSTE: Lærerutdanninga må gjenerobre forbindelse med den praktiske skolehverdagen. Den har aldri vært tapt, men høgskolereformen med forskningsforankring som styrende prinsipp for fagmiljøene, førte til en akademisering av studiene både i form og innhold. Dette innebærer blant annet at den pensum- og eksamensorienterte studieformen er blitt mer vanlig, at de store forelesningene har fått en bredere plass og at høgskolelærerne i større grad enn tidligere har vinklet sin interesse mot meritterende doktorgradsstudier. En følge av dette er at studiet kan miste av syne modellen av læreren som «den reflekterte praktikeren», og at de praksisorienterte prosjektene og samarbeidet mellom faglærere, praksislærer og studenter ikke er tydelig nok.

For det andre: Profesjonaliteten i lærergjerningen ligger blant annet i det å mestre undervisningen. Dette innebærer faglig og fagdidaktisk kunnskap og innsikt i grunnleggende kommunikative prosesser. Men mestringen forutsetter også at kunnskap og innsikt knyttes til praktisk erfaring. Selv om den teoretiske del av lærerutdanninga har vært styrket, har neppe fagdidaktikken fulgt med. En av de store utfordringene i lærerutdanninga i dag er å skape fora for høgskolelærere og praksislærere, der også lærerstudentene har innpass og kan utvikle refleksjon til så vel praksis i skole som eget studium.

For det tredje: Det må utvikles en lærerutdanning og en skole for den flerkulturelle virkeligheten. I en artikkel om «Skolens nye samfunnsprosjekt» sier professor Knut Kjeldstadli at «når denne virkelighet tas som gitt, ser en ikke dette som et særspørsmål, eller (...) en jobb for noen spesialister som har kurs i migrasjonspedagogikk. Morsmålslærere må få en skikkelig mulighet til å ta full utdanning, slik at de ikke som nå går som en slags B-lærere» (Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 2/2006).

FOR DET FJERDE: Styrk lærerutdanninga ved å gjøre den femårig og utvid muligheten for etter- og videreutdanning. Vi trenger fortsatt allmennlærere i grunnskolen med bred fagkrets, først og fremst i småskolen. I de øvrige klassene (mellomtrinnet og ungdomstrinnet) er det nødvendig med større faglig differensiering. Likevel vil det være store likhetstrekk ved alle former for lærergjerning. Dette vil avspeile seg i utdanningene, spesielt i den pedagogiske komponenten som vil ha klare likhetstrekk uansett nivå i skolen den er innsiktet mot. I Danmark drøftes muligheten å samle alle lærerutdanninger under en felles paraply.

Lærergjerningen dreier seg så vel om kunnskapsformidling som oppdragelse og dannelse. Valget står ikke mellom faget eller eleven, verken i skolen eller i utdanningen. God undervisning skapes gjennom velvalgt, relevant og strukturert faglig innhold. Men godt læringsmiljø forutsetter også dialog med elevene og et sosialt fellesskap i klassen. Derfor må klasseledelse bli en selvfølgelig del i all lærerutdanning.