Lærerutdanningsfella

SKOLEDEBATT: Høyre har nettopp fremmet forslag om et praksisår i forlengelsen av den vanlige fireårige lærerutdanningen. Statsråden for høyere utdanning vil heller ha integrering av teori og praksis underveis i utdanningen. Debatten så langt tyder på at begge parter har gått i Den Store Lærerutdanningsfella. Når man er fanget der, tror man at all lærerutdanning finner sted innenfor de fire-fem år lærere tar formell utdanning. Det er feil. Utdanningen som lærer begynner allerede i første klasse i grunnskolen. Og den viktigste læringsfasen for lærere er ikke selve lærerutdanningen, men den første tiden i ordinær lærerjobb. All tukling med lærerutdanning som ikke tar høyde for dette, kommer skjevt ut.

I debatten har man vist man til at lærere får noe kalt «praksis-sjokk». Jeg har lenge undret meg over at relativt begavede personer, som har observert sine lærere gjennom ca 12.000 timer så langt i livet, skulle få sjokk når de beveget seg fra pult til kateter. Det viktig å huske at prosessen å bli lærer er forskjellig fra alle andre yrkesutdannings-prosesser: Man skal ha vært meget syk meget lenge for å få tilsvarende omfangsrik kontakt med helsepersonale. De færreste ville overleve 12000 timer som pasient. Men lærere ikke bare overlever sine 12000 timer som elev – de lærer også hva lærere gjør, på godt og vondt. For min del håper jeg Høyre og de rødgrønne kan finne sammen i et Ole-Brum-opplegg – ja takk, begge deler. Det vil si både integrering av teori og praksis, og veiledning i den første tiden som lærer. Norsk allmennlærerutdannings svakeste punkt har vært ordningen med gruppepraksis – ca fem studenter har praksis sammen, og får nesten ikke erfaring med å undervise alene. Sarte sjeler kan nok få praksis-sjokk av slikt. Hvis statsråden nå kan skaffe penger til mer ekte praksis, er mye vunnet.

Høyres forslag om et femte praksisår fremtrer som litt snodig – lærerutdanningen ville bli like lang som en masterutdanning, men med praksis i stedet for forskningstilknytning. Da ville det være bedre å fortsette det arbeid som allerede er påbegynt, med veiledning i det første året i virkelig lærerjobb. Ordningen kunne styrkes ved at lærerutdanningsinstitusjonene kom med tilbud til de nyutdannede. Et slikt samvirke mellom skoler, kommuner og lærerutdanninger ville kunne påvirke lærernes læring i deres viktigste læringsfase: Det første året som lærer. Og læringen ville være basert på ekte praksis. Det er gunstig, fordi det er grunn til å tro at virkelig integrasjon av teori og praksis krever forankring i ekte praksis – ikke i mer eller mindre kunstige lærlinge-ordninger.