- Vi har fått en rapport som er gjenkjennelig, svarer på oppdraget og er egnet for læring, sa politidirektør Benedicte Bjørland ved innledningen til pressekonferansen om evalueringen av politiets håndtering av moskéangrepet i Bærum. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
- Vi har fått en rapport som er gjenkjennelig, svarer på oppdraget og er egnet for læring, sa politidirektør Benedicte Bjørland ved innledningen til pressekonferansen om evalueringen av politiets håndtering av moskéangrepet i Bærum. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer

DEBATT

Politiet

Lærevegring i ordensmakten

Det viktigste spørsmålet er ennå ikke stilt: Hvorfor lærer ikke politiet bedre?

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

«Nå må politiet lære», formaner Dagbladet på lederplass. Utallige rapporter de siste 10 årene har, i mer eller mindre klartekst, pekt på hva politiet må bli bedre på – uten at det «har blitt så meget bedre».

Nå senest evalueringen av politiets håndtering av moskéangrepet i Bærum. Den viste mange av de samme svakhetene som skulle vært rettet opp etter 22. juli-terroren.

Men, det viktigste spørsmålet er ennå ikke stilt: Hvorfor lærer ikke politiet bedre? Det er et pedagogisk spørsmål og vi må derfor gå til pedagogikkvitenskapen for å finne svar.

De aller fleste kjenner seg nok igjen, når vi sier at det er en del av menneskets natur å lære, men også at en ønsker å stenge læring ute. Det siste handler i ytterste konsekvens om lærevegring.

Og det er nettopp lærevegring, som for øvrig er en alvorlig diagnose, politiet har symptomer på.

Lærevegring er ikke et nytt fenomen. Vi finner det allerede i flere av Platons tekster. Her står Sokrates overfor samtalepartnere som er totalt skråsikre, hvorpå Sokrates måtte lure dem, ved ironi, for å få dem til å komme til sans og samling.

Den amerikanske fagpedagogen John Dewey (1859-1952) utledet ulike former for læring og lærevegring. Lærevegring koblet han til de ubøyelige. Holdningen her er at «vi har ingenting å lære, det vi gjør er riktig.» De ubøyelige går gjerne i skyttergraven – blir fornærmet og vonbrotne hvis andre prøver å lære dem noe. De danner en mur av seg-selv-nok-innstilling.

Herner Sæverot, professor i pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet og Glenn-Egil Torgersen, professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Herner Sæverot, professor i pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet og Glenn-Egil Torgersen, professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge. Vis mer

Dewey snakket også om de naive, det vil si de som tar til seg det andre sier og påstår, uten kritisk distanse. Den naive har lett for å bli bedratt, og sågar selv-bedratt.

De kritiske, derimot, er åpne og mottagelige for det som er nytt, samtidig som dette nye underkastes kritisk refleksjon, ettertanke og aktivt engasjement for igangsetting av lærings-, forbedrings- og evalueringstiltak.

Mens den sistnevnte holdningen innebærer faktisk læring og fornying, innebærer de to ovennevnte holdningene stagnering, med klokketro på seg selv, erfaring og innbilt endring. Erfaringsrapportene om politiet tyder på at etaten befinner seg her.

Det som må ligge til grunn for all læring og danning ser ut til å mangle. Hva er det? Svaret får vi fra grunnleggeren av pedagogikk som vitenskap, tyskeren Johann Friedrich Herbart (1776-1841). Han innførte begrepet «Bildsamkeit». Begrepet kan best oversettes som dannbarhet, som tilsvarer menneskets evne til å la seg danne og lære. Dannbarhet er selve utgangspunktet for all pedagogisk virksomhet, enkeltindivider som organisasjoner.

ROT: I «Al-Noor»-rapporten kommer det fram at den første patruljen ikke var kjent i Bærum, og ble ledet feil av Google Maps. Video: NTB Scanpix Vis mer

For i det hele tatt å kunne snakke om læring og danning på en meningsfull måte, må det forutsettes at mottakeren er dannbar.

Hvis organisasjonen eller menneskene i den ikke åpner seg og er dannbare, skjer ikke faktisk læring og endring. I stedet kan de ty til bedraget, og hevde at de har lært.

Bedrag-kortet har vi også sett utallige ganger, hvor talspersoner for egen organisasjon uttrykker med beste selvtillit at de både har lært, og tar læring på alvor. Alle kan si dette, uten at resultatet kan kontrolleres. «Læring» har blitt et forsvarsord og et moteord fullstappet med bedrag, for de med manglende faktisk læreevne.

Så er spørsmålet, hvordan kan man bryte gjennom muren av seg-selv-nok-innstillingen? Gjennom pedagogikk, ytre påvirkning eller mer spesifikt gjennom motstand. Politiet må lære seg å tåle motstand, og anse motstand som en potensiell mulighet til å lære.

Hvis man alltid snakker noen etter munnen, eller stryker dem med hårene, så vil verken læring eller danning kunne skje. For Dewey var motstand et pedagogisk virkemiddel fordi det kunne bryte med tradisjoner og konvensjoner.

Han advarte også mot bindende erfaringslæring, der gamle erfaringer, etablerte systemer og organisering, kan være et hinder for ekte læring og fornying. Erfaringen skal heller brukes til å tenke nytt, og sikre forpliktende læringsprosesser i nåtiden, tilpasset de faktiske utfordringer som gjelder i dag. Også her feiler politiet.

Den tyske fagpedagogen Otto Friedrich Bollnow (1903-1991) gikk enda lenger enn Dewey, og påkrevde «vekkelse» for å få folk og organisasjoner ut av stagnasjon og lærevegring. Vekkelse kan i visse tilfeller være et pedagogisk virkemiddel som griper inn i alle kriker og kroker i en organisasjon, fra toppledelse til undergitte (sagt i politispråk).

Ingen slipper unna, alle må tenke nytt. Det er å håpe at politiet kan vekkes, etter flere rapporter og evalueringer med skarp kritikk.

For så langt treffer politiet positivt på alle de klassiske punktene for lærevegring. Det ellers lydige politiet, gjør ikke som hverken Platon, Dewey, Herbart eller Bollnow sier. Ei heller slik ny forskning anbefaler.

Ut fra Politihøgskolens hjemmesider finner vi heller ikke operativ pedagogisk grunnforskning som undersøker etatens læringsproblemer fra grunnen. Situasjonen er dermed kritisk.

Ekte læring som skal gi realpolitisk virkning og endring i en organisasjon, krever grunnlagspedagogisk analyse og innsikt, som en forutsetning for strategisk ledelse og opplæring. Uten slik pedagogikk, utvikles organisasjonen uten grunnmur, og lærevegring, bedrag og stagnasjon, blir et faktum.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer