«Nå må politiet lære», formaner Dagbladet på lederplass. Utallige rapporter de siste 10 årene har, i mer eller mindre klartekst, pekt på hva politiet må bli bedre på – uten at det «har blitt så meget bedre».

Nå senest evalueringen av politiets håndtering av moskéangrepet i Bærum. Den viste mange av de samme svakhetene som skulle vært rettet opp etter 22. juli-terroren.

Men, det viktigste spørsmålet er ennå ikke stilt: Hvorfor lærer ikke politiet bedre? Det er et pedagogisk spørsmål og vi må derfor gå til pedagogikkvitenskapen for å finne svar.

De aller fleste kjenner seg nok igjen, når vi sier at det er en del av menneskets natur å lære, men også at en ønsker å stenge læring ute. Det siste handler i ytterste konsekvens om lærevegring.

Og det er nettopp lærevegring, som for øvrig er en alvorlig diagnose, politiet har symptomer på.

Lærevegring er ikke et nytt fenomen. Vi finner det allerede i flere av Platons tekster. Her står Sokrates overfor samtalepartnere som er totalt skråsikre, hvorpå Sokrates måtte lure dem, ved ironi, for å få dem til å komme til sans og samling.