Lag på lag

«Møte i Toscana» er en kjærlighetshistorie du aldri får lov å hengi deg til.

FILM: Ikke bestill billetter til «Møte i Toscana» uten at du også har tid og råd til en to vinflaskers samtale etterpå. Originaltittelen er det både mer og mindre talende «Bekreftet kopi», og den sofistikerte siste filmen til den iranske stjerneregissøren Abbas Kiarostami har nemlig nok av lag å konversere seg gjennom.

Kunst og kjærlighet
Filmen er en lang samtale i seg selv. Hun (Juliette Binoche) og Han (William Shimell) beveger seg gjennom et billedskjønt norditaliensk landskap. Han har nettopp utgitt en kunstteoretisk bok, der han spør seg hvorfor originalen alltid regnes for å være iboende mer verdifull enn kopien. Han tar et lignende standpunkt hva angår deres eget forhold.

Han verdsetter den middelaldrende fortroligheten for hva den er. Hun, på sin side, ser lengselsfullt på de blussende brudeparene de passerer og kjenner på savnet etter noe som har vært. Kopien, faksimilen, er ikke like sterk som den opprinnelige lidenskapen. Hun gjør emosjonelt opprør mot hans teoretiske verdensanskuelse, og kanskje også mot å ha blitt henvist til en tradisjonell kvinne- og morsrolle hun både liker og ikke liker mens han har dyrket karrieren.

Forskjellig tolkning
Men vent, det er mer. Iblant oppfører de to seg som et par gjennom mange år, iblant er de som fremmede for hverandre. Da jeg så «Møte i Toscana» under fjorårets Filmfestival i Cannes, tolket jeg de to som et ektepar som leker at de møter hverandre for første gang. Det var overraskende at de fleste kritikere hadde motsatt tolkning, og så de to som ukjente som instinktivt faller inn i et spill der de tar rollene til et etablert par. Verken jeg eller de var imidlertid helt sikre.

«Møte i Toscana» er slik en film som peker på seg selv som fiksjon, som spør hva av det du ser som er originalen og hva som er etterligningen. Denne distanseringen er også en effektiv sentimentalitetsbrems.

Intrikat
Resultatet er innfløkt, intrikat, klokt, varmt og alltid interessant. Juliette Binoche er dens glødende sentrum. Hun er sterkere til stede enn Shimell, som egentlig er operasanger og ikke filmskuespiller, og vant velfortjent prisen for beste skuespiller under Cannes-festivalen. «Møte i Toscana» er en cerebral kjærlighetshistorie du aldri helt får lov å hengi deg til. Det er en forbløffende fin sjanger.