Anmeldelse: Post Malone - «Hollywood's Bleeding»

Lager mørk magi med Ozzy Osbourne

Post Malone lever ut rockestjerne-drømmen på sjangereksperimentet «Hollywood's Bleeding».

Foto: Universal Music
Foto: Universal MusicVis mer

«Hollywood's Bleeding»

Post Malone

5 1 6

Rap Rock Trap Pop

Plateselskap:

Republic / Universal Music

«Åpner opp nye musikalske dører.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Med karrieregjennombruddet «White Iverson» (2015), var det åpenbart at Post Malone ikke ville bli noen ny klone. Like lite en rapper (i ordets originale betyning) som dagens gjennomsnittlige R&B-sanger, presenterte låtas video unggutten som en karakter i skjæringspunktet mellom SNL-sketsj og trailer park trash-estetikk.

Diffust dansende i Californias livløse ørken med en spolende, kritthvit Rolls-Royce bak seg. Lydsatt av et psykedelisk og drømmende spor som skulle være med å skape en helt ny sjanger.

Likevel var det en hjemmevideo av Malone i 2013 – på den tiden fortsatt bare Austin Post – som for alvor viste oss de musikalske røttene som etterhvert skulle bli enda mer tydelige. Ydmykt klimprende på en kassegitar mens han covret Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s Allright».

Noen folk-sanger endte han derimot ikke opp som. Isteden ble corn-braids fort byttet ut med flashy western-inspirerte antrekk etter debutalbumet «Stoney», mens Post tok karrieren til nye høyder som en selverklært «Rockstar» på 2018-albumet «beerbongs & bentleys». Et nikk til den kulturelle variasjonen han er et unikt produkt av.

Selv om han deler samme syngerappende scene med kolleger som Rae Sremmurd, Travis Scott og 21 Savage, er det nemlig Post Malones musikalske dualitet som gjør ham spesielt interessant. Fra hi-hat-smatrende hits som «Spoil My Night», til hans egen, gitardrevne cover av Fleetwood Mac.

En personlighet som også gjør at du nok heller ser ham med en Bud Light i baren til Los Angeles’ ikoniske heavy metal-bule The Rainbow Room, enn på fest i Las Vegas eller klisjéfylte strippeklubb-besøk i Atlanta.

Det er også denne særegne tosidigheten som nå får utløp på tredjealbumet «Hollywood’s Bleeding». Åpnet av tittelsporets nakne metal-gitar og betraktninger rundt underholdningshovedstadens både giftige og uimotståelige atmosfære («We're running out of reasons, but we can't let go / Yeah, Hollywood is bleeding, but we call it home»).

Forventer du en ny runde med seige og kontinuerlig tilfredsstillende melodilinjer, må du likevel omstille deg noe. For hver basstunge, R&B-seige og rapper-assisterte låt prøves det denne gangen nemlig ut noen nytt.

Som på rockesporet «Allergic» (hvor Post til tider høres mer ut som The Killers-frontmann Brandon Flowers enn seg selv), den nostalgiske solstrålen «Circles», «A Thousand Bad Times» med sine pop-punk-leflende melodilinjer, og ikke minst magien som oppstår i møtet med Travis Scott og selveste mørkets prins selv, Ozzy Osbourne «Take What You Want» – et overraskende rått samarbeid signert to legendariske Hollywood-generasjoner.

Heldigvis er det ingen grunn til å uroe seg. Kombinert med mer «typiske» Post-låter som «Enemies», nettboikotten «Internet», og dansegulv-bangeren «Wow», en variert godteripose av en gjesteliste (Future, Halsey, DaBaby, Young Thug, Swae Lee, SZA osv), og den seine, men dessverre altfor korte godbiten «I Know», utgjør denne til tider sjangermessige smeltedigelen 24-åringens mest interessante album til dags dato.

En konsolidering av Post Malones allerede veletablerte posisjon, samtidig som «Hollywood's Bleeding» åpner opp nye musikalske dører akkurat idet den unge pioneren var i ferd med å bli noe forutsigbar.

.