Foto: Jonathan Vivaas Kise
Foto: Jonathan Vivaas KiseVis mer

Anmeldelse: Lil Halima - «love songs for bad lovers»

Lager vakre låter av sine møter med sviktende hankjønn.

Bardu-sangeren Lil Halima balanserer kjærlighet og skuffelse på sin debut-EP.

«love songs for bad lovers»

Lil Halima

4 1 6

RnB Soul Pop

Plateselskap:

Def Jam Recordings / Universal Music

«Vakker musikk inspirert av sviktende hankjønn.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Takket være nytt og friskt blod i Frogerns fasjonable Drammensveien 88B, har vi på seinere tid sett en rekke spennende signeringer hos den nyoppstartede norske greina av Def Jam Recordings.

Parallelt med unge hitmakere som Hkeem og Adam Ezzari, samt sertifiserte legender som OnklP, ligger fokuset heldigvis også på utvikling innenfor mer alternativ sider av det urbane spektret.

Her finner vi Lil Halima (kort for Lillian Halima) i et fengslende klima av R & B, indie og soul.

Bare 20 år gamle har hun allerede klart å opparbeide seg en hel EP med «love songs for bad lovers», og som lyttere får vi heldigvis mye fint ut av Bardu-jentas møter med sviktende hankjønn.

Der debutsingelen «Abstract» var en litt væl stereotypisk 2018-affære, er det denne gang positivt å se at man har hatt tålmodighet til å jobbe fram et mer egenartet uttrykk. Utgivelsens grunnmur er riktignok støpt av et svorsk produsentlag bestående av Gustav Nyström, David Kjellstrand, TeoFrans og Eirik Tillerli (Loveless). Likevel viser den unge artisten – som også bidrar som medprodusent – både lovende og variert særpreg.

Humørsprederen «Train» gir et første eksempel på Halimas lekne vokalbruk, med selvsikker veksling mellom rytmedrevne og mer skjøre, sjelfulle partier. Gjennom utgangspunktet i ny og usikker forelskelse, er låta en perfekt start for de sju låtenes introduksjon til det unge voksenlivets beryktede berg-og-dal-bane av kjærlighet og skuffelse.

«Effortless» fortsetter som en nydelig beskrivelse av problemene som oppstår når flørt blir til noe mer, selv om jeg personlig settes ut av det forstyrrende doble basstromme-slaget. Både «Interlude» og «Would U» viser at sangeren også håndterer et mer tradisjonelt soul-landskap, og til og med ikke er redd for å dra i land en sjarmerende liten scat når hun føler for det.

De eksperimentelle bevegelsene mellom sound og takter er derimot ikke alltid like vellykket – som på «DWBYF», hvor den herlig drømmende åpningen møter veggen i et ubarmhjertig mørkt og stillestående break.

Til alt hell skinner sola igjen allerede på den kjærlighetssultende og Safario-gjestede «Bother», før hun gutsy nok avrunder med en låt som deler navn med en av sjangerens mest mytiske og hyllede låter. Den store fallhøyden til tross, er «Jasmine» fortsatt et fin-fint sistespor, og gir i likhet med resten av «love songs for bad lovers» store lovnader om en karriere som vil bli svært interessant å følge videre.