Lages for de uinteresserte

Det er årevis siden jeg orket å se en politisk TV-debatt fra begynnelse til slutt.

UNDERVURDERER PUBLIKUM: Nå er det bare én tradisjonell intervallstart i hvert mesterskap, selv om alt tyder på at flertallet av langrennsinteresserte vil ha flere, skriver Arve Hjelseth. «For å få folk til å se på, må det gå fort, det må være lettfattelig og ha fokus på dueller.» Her er en duell mellom Petter Northug og Marcus Hellner. Foto: Johannes Eisele / AFP / NTB Scanpix
UNDERVURDERER PUBLIKUM: Nå er det bare én tradisjonell intervallstart i hvert mesterskap, selv om alt tyder på at flertallet av langrennsinteresserte vil ha flere, skriver Arve Hjelseth. «For å få folk til å se på, må det gå fort, det må være lettfattelig og ha fokus på dueller.» Her er en duell mellom Petter Northug og Marcus Hellner. Foto: Johannes Eisele / AFP / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Misnøyen med politiske TV-debatter er utbredt, nå sist med NRKs partilederdebatt i slutten av mai. Hvorfor møter kritikken døve ører hos TV-strategene, som jeg her skal kalle de som utformer debattformatet? Kristin Clemet ble også provosert. I en interessant passasje i blogginnlegget hun skrev, heter det at spørsmålet også var aktuelt da hun satt i Kringkastingsrådet i 90-åra, og at hun « ... vet at mange internt i NRK var enige med meg - men det var alltid ?de andre' som vant - de som tror at alt må være kort, kjapt og underholdningspreget for at seerne skal orke å følge med». Det samme har ofte slått meg, også i andre sammenhenger.

Jeg har for eksempel stusset over innflytelsen TV-strategene har hatt på utformingen av langrennssporten. Her er det nå bare én tradisjonell intervallstart i hvert mesterskap, selv om alt tyder på at flertallet av langrennsinteresserte vil ha flere. Men slik kritikk preller av på TV-strategene: For å få folk til å se på, må det gå fort, det må være lettfattelig og ha fokus på dueller.

Det er årevis siden jeg orket å se en politisk TV-debatt fra begynnelse til slutt. Årsakene er mange: Det er for mye skrik og skrål, deltakerne avbryter og avbrytes altfor ofte, partiene har mobilisert tilhengere til studio som klapper for de mest banale argumenter, og politikerne slår hverandre i hodet med tall som programlederne ikke gjør det minste for å undersøke premissene for og riktigheten av. I stedet slår de fast at «nå skal vi ikke trette seerne med for mange tall. Er du enig i at sykehuskøene bør reduseres? Ja eller nei?» Populistene får alle kort på hånda, mens nyansenes talsmenn er sjanseløse.

Neil Postman gikk i «Vi morer oss til døde» langt i å hevde at TV-mediet nærmest i seg selv omkoder all informasjon til lettbent underholdning. For oss som er vokst opp med finsk fjernsynsteater er det ikke helt lett å tro at han hadde rett. Men TV-strategene er i ferd med å gi ham rett. Dueller, avbrytelser og tempo er mer «underholdende» enn debattanter som lytter til argumenter. Det spiller ingen rolle at underholdning kanskje er et irrelevant kriterium for dem som kunne tenke seg å se på.

Kritikere utdefineres som en surmulende elite. TV-kanalene vil, enten det dreier seg om politikk eller sport, først og fremst nå de som i utgangspunktet ikke er så interessert, men som kan tenkes å se på dersom formatet er tilstrekkelig lettbeint og høylytt. Resultatet blir at debattprogrammer tilpasses folk som i utgangspunktet ikke er interessert i politikk, og at sportsprogrammer tilpasses for folk som i utgangspunktet ikke er interessert i sport. Mantraet er raskere, lettere og mer støyende, og med støtte i lettbeinte trendanalyser kan TV-strategene kjekt slå fast at det ikke er noen vei tilbake til den gang politikk handlet om informasjon og saklighet.

For noen år siden skrev Thomas Hylland Eriksen ei bok om «Øyeblikkets tyranni», som handlet om hvordan oppjagetheten kjennetegner stadig mer av hverdagen vår og ødela evnen til å konsentrere seg om én oppgave over lengre tid. Rastløst sjekker vi både e-post og Facebook hver gang vi tar en slurk kaffe. Mulighetene for distraksjon er uendelige. En film må ha et dramatisk høydepunkt minst hvert femte minutt for at vi skal la være å zappe videre til neste kanal. Det Eriksen så som bekymringsfulle trekk ved vår tid, er imidlertid for strategene blitt en mal for hvordan TV-programmer bør utformes.Men det er ikke elitistisk å ønske seg en politisk debatt som først og fremst er informativ. Å bli engasjert av et politisk spørsmål er noe annet enn å bli underholdt. Publikum bør ikke lenger finne seg i at TV-strategene undervurderer deres politiske interesse og kompetanse. Det er mer enn nok lettbeint underholdning på TV som det er, og demokratisk debatt bør smis i et annet format.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.