Lagrettens kjennelse

I en celeber straffesak på Hamar, som gjaldt drap, har de tre fagdommerne i lagmannsretten satt til side lagrettens kjennelse som gikk ut på å frifinne tiltalte. Dette har vakt oppsikt og har vært gjort til gjenstand for, man må si, kritisk omtale i media.

Det kan derfor være på sin plass å gi en redegjørelse for den adgang de juridiske dommere har til å forkaste de leke dommernes avgjørelse.

Først bør det da klarlegges hvordan rettergangsmåten i straffesaker, systemet, er.

Gjennom straffeprosessloven av 1887 fikk vi det som kalles reformen av vår strafferettspleie. Før denne loven ble vedtatt, hadde vi en embetsmannsprosess. Det var juristene, de kongelige embetsmenn, som traff alle avgjørelsene i en straffesak. En av hensiktene bak reformen var å gi lekdommere, meddommere, en vesentlig innflytelse i rettergangen i straffesaker. Loven av 1887 blir kalt juryloven fordi den innførte jurysystemet i lagmannsretten. Ordningen innebærer at et kollegium på ti lekfolk skal ta stilling til og avgjøre det viktige spørsmål om tiltalte er straffeskyl dig. De øvrige spørsmål som reiser seg i en straffesak, avgjøres av tre fagdommere. Dette kollegium betegnes som retten. Tankegangen var blant annet at lekfolkene - de ti med friske blikk, som det ble uttrykt - var bedre egnet til å ta stilling til de faktiske bevisspørsmål enn embetsmennene.

Vi fikk en ny straffeprosesslov i 1981 som bygget på de samme prinsipper som den tidligere. Den nye loven gjennomgikk en vesentlig reform ved en lov av 11 juni 1993. Fremdeles har vi i straffesaker for lagmannsrett-systemet med jury/lagrette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom lovendringen av 1993 har vi i straffesaker fått en treinstansordning. Alle straffesaker behandles i første hånd - i første instans - av herreds- og byrettene. I hver sak sitter en fagdommer og to lekdommere eller to fagdommere og tre lekdommere til doms. Dommen fra herreds- og byretten kan innankes for lagmannsretten som blir annen instans. Lagmannsretten har kompetanse til å prøve alle sider ved saken - saksbehandlingen for første instans, rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og reaksjonsspørsmålet. På visse vilkår kan lagmannsrettens dom bringes inn for Høyesterett.

Lagmannsretten har forskjellig sammensetning alt etter hva anken gjelder, og hvor grov den forbrytelsen er som tiltalte er anklaget for. Dersom bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er innanket, og saken gjelder en forbrytelse som etter loven kan medføre en straff av fengsel i mer enn seks år, behandles saken i lagmannsretten av tre fagdommere, retten, og en lagrette på ti kvinner og menn. I andre tilfeller opptrer lagmannsretten som stor meddomsrett - tre fagdommere og fire meddommere som alle deltar sammen i alle avgjørelser.

Når en sak behandles med jury/lagrette, står man altså overfor to atskilte kollegier, fagdommerne og de leke dommere. Man har talt om det lærde og det leke element. Etter loven er det, som nevnt, en kompetansefordeling mellom de to kollegiene. Det stilles fra retten spørsmål til lagretten. Formuleringen er viktig. Men spør: «Er tiltalte skyldig?» Så følger i spørsmålsskriftet en gjengivelse av den lovbestemmelsen vedkommende er tiltalt etter, og en beskrivelse av den handling tiltalte påstås å ha begått.

Lagretten tar etter dette stilling til skyldspørsmålet. Dette har flere bestanddeler som vi her ikke skal forsøke å redegjøre for. Vesentlig er det i vår forbindelse at bevisbedømmelsen ligger under lagretten. Har tiltalte utført den handlingen han er beskyldt for, og har han utvist den skyldgrad som straffebudet krever, hensikt, overlegg, forsett eller uaktsomhet? Man kan rundt og omtrentlig si at de øvrige spørsmål hører under retten.

Mens enhver annen domstol offentlig må gi en begrunnelse for det resultat den er kommet frem til, gjelder dette ikke for lagretten. På et spørsmål som er stilt, er dens svar ja eller nei. I det ligger: skyldig eller ikke skyldig. For at tiltalte skal kunne kjennes skyldig, må sju av lagrettens medlemmer stemme for dette resultat.

Alt da juryloven ble vedtatt, var det klart at det var et behov til stede for at det lærde element fikk en anledning til å øve en kontroll med de kjennelsene lagretten fremkom med. Det må her fremheves at bevisbedømmelsen ved skyldspørsmålet ikke kan overprøves ved anke til Høyesterett.

Det er for det første klart at retten på juridisk grunnlag kan tilsidesette en lagrettekjennelse. Finner således retten at det forhold som er beskrevet i tiltalen, ikke er straffbart, eller at straffbarheten er bortfalt, kan retten frifinne tiltalte selv om lagretten har besvart spørsmålet med ja .

Også på bevisgrunnlag ble retten alt gjennom loven av 1887 gitt anledning til å gripe inn overfor en kjennelse av lagretten. Det var dog bare til gunst for tiltalte at fagdommerne ble tillagt denne kompetansen. Om lagretten har funnet tiltalte skyldig, kunne og kan fremdeles retten underkjenne kjennelsen. Dette kan skje dersom den finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Det er ikke vanskelig å se hvilket behov det er for at retten er tillagt en slik myndighet. Man kan for eksempel tenke seg at det hos folk er oppstått en avsky overfor tiltalte.

I mange år hadde retten utelukkende de beføyelser det nå er gjort rede for. I mellomkrigstiden opplevde man imidlertid å se noen, man må si, underlige frifinnelseskjennelser fra juryens side. Særlig i politisk betonte saker forekom det at lagrettene på et som det syntes utenforliggende grunnlag besvarte skyldspørsmålet med nei. Det hendte også at man måtte anta at lagretten hadde gått utenfor sitt mandat. Fordi lagretten fryktet at tiltalte ville få en meget streng straff, valgte den heller å frifinne.

Gjennom en lovendring i 1933 fikk retten beføyelse til å tilsidesette også en frifinnende kjennelse fra lagretten. Her dreier det seg om en avgjørelse fra retten til ugunst for tiltalte - og det er klart at loven må stille opp strenge vilkår for at en slik adgang skal kunne nyttes. Betingelsen etter loven er at rettens medlemmer enstemming finner det utvilsomt at tiltalte er skyldig. Utvilsomt, heter det. Det er ikke tilstrekkelig at retten mener at det er rimelig tvil om lagrettens kjennelse er riktig.

Man kan med føye spørre hvordan det kan ha seg at det leke element kan svare nei på skyldspørsmålet, når det lærde finner det utvilsomt at tiltalte er skyldig. Det kan være at lagrettens medlemmer har bygget på en feilaktig oppfatning av hva det innebærer at en rimelig, en fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det leke element kan ha tøyd grensene for nødverge for langt, eller kan ha gått utenfor sitt mandat og av medlidenhet frifunnet. Noen våger kanskje ikke å ta innover seg byrden ved å erklære tiltalte skyldig og således åpne veien for en meget lang fengselsstraff. Det kan heller ikke utelukkes at irrasjonelle beveggrunner kan ligge bak en stemmegivning. Man skal her huske at fire stemmer blant de ti er tilstrekkelig for frifinnelse.

Dersom lagrettens kjennelse tilsidesettes, skal saken, uansett i hvilken retning lagrettens svar måtte ha gått, behandles på ny i lagmannsretten. Tidli gere skulle da saken opp for en ny rett og en ny lagrette. Denne regelen ble endret av Stortinget i 1989. Ved den nye behandling i lagmannsretten nyttes det nå stor meddomsrett, tre juridiske dommere og fire meddommere. Ingen av dem som deltok da saken ble behandlet første gangen, kan være med i andre omgang. For at tiltalte skal kunne kjennes skyldig, må fem av medlemmene i den store meddomsretten stemme for dette resultat.

Det kan synes underlig at saken skal behandles av stor meddomsrett når under behandlingen første gang en kjennelse av en lagrette er satt til side. Slik loven nå er, oppnår man i alle fall den fordel at avgjørelsen som treffes i andre omgang, blir begrunnet.

Det er ikke ofte retten nytter sin adgang til å tilsidesette lagrettens avgjørelse. Særlig er det sjeldent at en frifinnende kjennelse forkastes. Når saken så kommer opp på ny, viser det seg ofte at resultatet blir det motsatte av det lagretten kom frem til under førstegangsbehandlingen.

I mange år har det hos oss foregått en diskusjon om vi skal beholde jurysystemet og ikke heller gå helt over til å sette rett i lagmannsretten som stor meddomsrett. Det er ikke her plass for å gå inn på dette spørsmålet. Inntil nå har det ikke vært politisk grunnlag for helt å avskaffe jurysystemet. Det må dog sies at dets anvendelsesråde stadig er blitt begrenset.