Lambretta

Til tider tøft, men mer kalkulert enn genuint.

De nye svenske powerpop-yndlingene Lambretta seiler opp på listene med hiten «Bimbo». Forståelig, men ikke helt fortjent.

Da svenske Lambretta på slutten av 90-tallet fikk med seg blonde Linda Sundblad som sanger og frontfigur, begynte ting å skje. Cd-en «Breakfast» (1999) og låta «Blow My Fuse» ble en hit i nabolandet.

Nå har Lambretta knyttet til seg hitlåtskriveren Max Martin (Britney Spears, Backstreet Boys, 'N Sync), og resultatet er ikke uteblitt.

Konserten på klubben John Dee forleden var utsolgt. Powerpopbandet ligger på listene med den fengende «Bimbo». Her har Max Martin hentet fram mykrockeren i seg. «Wake Up Girl» er også ei tøff og iørefallende låt. Men helhetlig synes Lambretta å være en konstruksjon, et designerband - både innsmigrende og glossy, samtidig som de glefser og vil vise muskler.

Lambretta virker på godt og vondt som en lekegrind for Max Martin, som har nese for kommersielle og sleipe triks som går rett hjem. Bandets eventuelle egenart er ikke like lett å finne. Lambretta minner om Garbage, No Doubt og Blondie, men de overbeviser bare delvis. De pirker for mye i overflata. Men det kommersielle potensialet er iallfall ivaretatt mer enn det kunstneriske.