Lammende byråkratisering

«Den som trekker flere studenter enn kollegene, kan oppleve å bli behandlet som en akkordarbeider som arbeider for mye og derved ødelegger akkorden for de andre.»

I artikler i Dagbladet har Gudleiv Forr og Kaare Norum vært innom spørsmålet i overskrifta. Forr gir BI kreditt for tilpasningsevne til en virkelighet som endres stadig raskere, mens «andre institusjoner holder seminarer om hva de skal gjøre uten å gjøre det». Rektor Norum, derimot, ønsker større selvstendighet for universitetet, da vil det klare å tilpasse seg et skiftende samfunn og bli blant de beste i Europa. Dette er viktige spørsmål. Det er ingen selvfølge at landets største universitet også skal være landets ledende og mest prestisjefylte undervisningsinstitusjon. I Frankrike har høyskoler som École normale supérieure og École normale d'administration høyere prestisje og regnes for å gi bedre undervisning enn universitetene. UiO sender i disse dager ut sin langtidsplan for 2000- 2004. Den nevner ikke med et ord det mange av oss som arbeider her mener er hovedproblemet når universitetet skal tilpasses en foranderlig virkelighet. Og det er den dramatisk økende byråkratiseringa de siste årene.

Fakta finnes i den såkalte Gundersen-rapporten fra februar 2000 om universitetsforskningens kår i Norge. «Fra 1987 til 1995 økte antallet årsverk i kategorien 'høyere administrativt personell' fra 584 til 1469 ved universitetene. Denne økningen er betydelig større enn studenttallet.» 1987- 1997 ble antallet høyere byråkrater tredoblet. Kontorpersonale, som har vært støttepersonale for vitenskapelig ansatte, har derimot hatt en viss nedgang.

UiO hadde i 1996 26 prosent administrative stillinger, mot 16- 18 prosent ved universitetene i Lund, Stockholm, Uppsala og Göteborg. I 1996 var det ansatt seks personer ved fakultetssekretariatet for SV i Stockholm, 21 i Oslo. Dersom byråkratiseringa bringes ned på svensk nivå, kan ti prosent av UiOs lønnsbudsjett innspares.

Like alvorlig er det at byråkratiseringa marginaliserer vitenskapelig ansatte på egen arbeidsplass. I undervisninga legger langtidsplanen vekt på kvalitetsheving, forskningsbasert undervisning og tverrfaglig samarbeid. På den måten skal det skapes et «attraktivt læringsmiljø for studenter og ansatte på høyde med de beste europeiske universitetene».

I dag finnes ikke incitamenter i systemet til å legge mye arbeid ned i undervisningsforberedelser. Det gir absolutt ingen positiv reaksjon fra institutt eller universitet. Tvert imot kan den som trekker flere studenter enn kollegene, oppleve å bli behandlet som en akkordarbeider som arbeider for mye og derved ødelegger akkorden for de andre. Det finnes derfor mer attraktive måter å bruke arbeidstida på. Forskning gir i det minste prestisje. Administrative tillitsverv gir makt og ekstra lønnstrinn. Private oppdrag kan gi hundretusener og millioner private kroner. Makten, æren og pengene ligger helt andre steder enn i undervisninga.

Forskningsbasert undervisning er ifølge langtidsplanen UiOs store styrke. Men i praksis legges det lite til rette for dette. På mange institutt er det byråkratenes og ikke forskernes rasjonalitet som rår. Studenter på hovedfag plasseres hos de veilederne der det er mest praktisk ut fra hensynet til at alle ansatte skal ha tilnærmet like mange studenter og samme slags undervisning. Det tas bare i begrenset grad hensyn til studentenes egne ønsker om å knytte seg til bestemte miljø for forskningsbasert undervisning, og læreres forsøk på å bygge opp slike miljø. Kommisjoner som skal bedømme hovedfagsstudenter settes sammen uten at forskerne som har veiledet dem og forsøker å bygge opp forskningsbaserte læringsmiljø, konsulteres, det er jo byråkratisk enklest. Slik må det kanskje være av praktiske årsaker når byråkrater skal administrere et stort institutt med mange studenter og ansatte? I så fall har UiO et troverdighetsproblem med henblikk på forskningsbasert undervisning. Eller kanskje er problemet at byråkratenes rasjonalitet i den grad får styre, at forskningens rasjonalitet ikke kommer til orde? I så fall er problemet enda alvorligere.

I langtidsplanen heter det at «Det interne samarbeid må økes for å utnytte kompetanse på tvers av fag, både til studieløp som er relevante for arbeidslivet og til tverrfaglige satsinger». Praksis på instituttnivå er annerledes. Der opplever en å bli nektet å organisere tverrfaglige hovedfagsprosjekt f.eks. mellom tradisjonelle humanistiske fag og datafag fordi det er for vanskelig å organisere byråkratisk.

«Hovedutfordringen er kvalitet» heter det i UiOs langtidsprogram. Da er det et problem at tjenestemannsloven under visse betingelser gir midlertidig ansatte rett til fast ansettelse uten forutgående konkurranse om stillingene. En forsker tilsatt på denne måten vil normalt være mindre kvalifisert enn en som er ansatt etter åpen utlysing og konkurranse. I dag har de større instituttene en rekke forskere ansatt på denne måten. Det skjer stadig at en med åpne øyne lar folk få så lange midlertidige ansettelser at de får fast ansettelse. Dette er en måte å få folk inn i faste stillinger på utenom vanlige utlysingsrutiner. Bak dette ligger en aksept også blant vitenskapelig ansatte av en byråkratisk tenkemåte som gjør det vanskelig å virkeliggjøre langtidsplanens slagord «hovedutfordringen er kvalitet». Her har både universitetsledelsen og politikerne som har vedtatt tjenestemannsloven, en utfordring.

Et annet eksempel: Professorer som har gjort seg spesielt fortjent, kan få ekstra lønnstrinn. I praksis har dette utviklet seg til å bli et tillegg som gis til professorer som har hatt administrative tillitsverv.

Byråkratiseringa trekker store økonomiske ressurser og påtvinger en byråkratisk logikk som senker kvaliteten på arbeidet som gjøres. Det bidrar til at forskere som har muligheter for det (og det er de dyktigste) flykter fra instituttene og over i forskningssentra der rammebetingelsene for kreativt arbeid er bedre.

Hvorfor denne byråkratiseringa? Når byråkrater først begynner å sende papirer til hverandre, er det ingen ende på hvor mange årsverk som kan brukes på det. Dessuten, lov og regelstyring er mer omfattende i Norge enn f.eks. i Sverige (Gundersen-rapporten). Men at politikere og departement forstår best hvordan universitetet skal tilpasses samfunnsendringer, vil mange bestride. Dyktige forskere følger ikke bare med i sitt fag nasjonalt og internasjonalt, de har også et reflektert forhold til det samfunnet som omgir dem. Ingen forstår bedre hvordan fagfeltet kan tilpasses endrede samfunnsforhold enn forskerne selv. Men kreativiteten hemmes av et konservativt byråkrati og mangel på midler.

Rektor ønsker at myndighetene skal overlate til universitetene å reformere seg selv, og Lilletun var villig til å gi en slik selvstendighet. Men vil det løse problemet?

Byråkratiet er i dag vel etablert på alle nivåer ved universitetene. Det vil ikke endres om de ble mer selvstendige. Dessuten, i dag er det helst eldre professorer som stiller til valg til viktige tillitsverv ved UiO, personer som ikke lenger er så aktive som forskere og undervisere. Det tyder på en viss resignasjon blant de yngre (under 50?). Selve valgordninga kan være en hindring. Ved rektorvalg har de vitenskapelig ansatte, som føler byråkratiseringsproblemet, 60 prosent av stemmene, administrativt ansatte 17 prosent, studentene 23 prosent.

Jeg tror at en avbyråkratisering i første fase må skje med hjelp utenfra. I neste fase bør større selvstendighet kombineres med at samfunnet stiller krav til universitetet, og at universitetet belønnes etter hvordan det oppfyller kravene. Universitetet vil da måtte skape rammebetingelser for at forskere som vil og kan gjøre en innsats ut over «normalnivået», får best mulig anledning til det, og belønnes for det. Prioriteringer vil måtte skje, ikke ut fra en byråkratisk logikk, men ut fra at undervisning og forskning skal bli best mulig.

Det er en reell fare for at UiO kan bli en underfinansiert, konservativ, byråkratisk institusjon som lever på fordums storhet. For at det skal hindres, er det viktig at det kommer i gang en konkret diskusjon om de strukturelle problemene UiO står overfor.