Anmeldelse Kirsten Thorup: «Til vanvidd, til døden»

Lamslått av krigsbok

Sjelden har jeg lest en krigsroman som har gjort større inntrykk.

KIRSTEN THORUP: En av Danmarks mest toneangivende forfattere, stadig like dyptpløyende og produktiv i en alder av 79. Foto: Gyldendal
KIRSTEN THORUP: En av Danmarks mest toneangivende forfattere, stadig like dyptpløyende og produktiv i en alder av 79. Foto: Gyldendal Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Var det mulig å kjempe på tysk side under 2. verdenskrig uten å være nazist? Var det mulig for en nordisk frontkjemper å kalle seg ideologisk nøytral? Idealist som utelukkende ville redde Norge og Norden fra bolsjevismen?

Spørsmålet er igjen aktualisert i forbindelse med dokumentarserien «Frontkjempere» på NRK. Samme problemstilling utforskes på et inderlig plan i Kirsten Thorups nye roman «Til vanvidd, til døden». Den handler om enken etter en dansk krigsflyger som skytes ned over Østfronten i 1942.

Kirsten Thorup er en av nestorene i dansk litteratur. 79 år gammel er hun stadig blant de mest produktive. I 2017 ble hun tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen «Erindring om kjærligheten». Fra hun debuterte som lyriker i 1967 har hun stadig utfordret grensene mellom poesi og realisme. Også den nye romanen er preget av et utforskende uttrykk som kler temaet godt. «Til vanvidd, til døden» er som en lang monolog, hvileløst granskende og spørrende om rett og galt, om ideologi og personlig integritet. Hun borer dypt og ubarmhjertig.

Nøytral

Det er høsten 1942 og tyskernes krigslykke har ennå ikke snudd. Thorups jeg-person, Harriet, er nylig blitt enke og har fått mannen Gerhards tyske soldatpass, hans dolk og hans skinnpung tilsendt i en brun pakke fra Krakow. Gerhards motiv for å tjenestegjøre i Luftwaffe var å kjempe på finnenes side mot sovjetkommunistene. Verken Gerhard eller Harriet har kalt seg nazister, selv om paret har pleid omgang med tyske utsendinger til det okkuperte Danmark. Harriet kaller seg nøytral, hun sier hun foretrekker å ha en fot i hver leir. Det er denne balanseakten som utfordres til vanvidd over 400 halsbrekkende sider, uten avsnitt og uten kapitler, i romanen. Den kan etterlate en leser både åndeløs og lamslått.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer