Lån til besvær - stipend til begjær

Jane Baekken og Per O. Aamodt hadde 5. desember en kronikk i Dagbladet der de kommer med en del synspunkter i forhold til studiefinansiering. Mye av det de beskriver er fornuftig, men som studiefinansieringsansvarlig i Norsk Studentunion, kan jeg ikke stille meg bak alle påstandene i kronikken.

Forskerne hevder at hovedproblemet til dagens studiefinansiering kan knyttes til tilbakebetalingen. De mener at satsning på økt stipendandel er unødvendig bruk av penger. For oss er det vanskelig å vurdere hvor problemet er størst, men vi mener det er en forenkling å påstå at problemet bare er på tilbakebetalingssiden. En ting er at tildeling og tilbakebetaling må sees i en sammenheng, siden en høy låneandel gjør tilbakebetalingen vanskeligere, et annet spørsmål er om støtten man får er tilstrekkelig til å leve av.

I undersøkelsen forteller mer enn 30 prosent av studentene at de må jobbe ved siden av studiene, mens 60 prosent kan si seg delvis enige i at de må jobbe ved siden av for å klare seg. Det er vanskelig å si at det er et tilfredsstillende resultat. Studiene er for de fleste et fulltidsprosjekt. Det er mulig å jobbe ved siden av for mange, men er det ønskelig at alle studenter må jobbe ved siden av et studium for å kunne klare seg økonomisk? Det at en del klarer å jobbe og allikevel ha tilfredsstillende studieprogresjon, betyr ikke at alle klarer det.

Derfor er det tvilsomt om man kan si at støtten er til å leve av, slik rapporten hevder. Dessverre er det ikke tvil om at studentene økonomisk sett stadig havner lenger bak i forhold til andre grupper. Alle andre grupper har hatt en stor reallønnsvekst på 90-tallet som studentene ikke har kunnet ta del i. Bare siden 1995, da undersøkelsen ble foretatt, regner Finansdepartementet med at veksten i husholdningenes disponible inntekt har vært ca. 5 prosent. I den samme perioden har studenter opplevd en nedgang i sin realinntekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Inntil 1985 ble studenter sammenlignet med en enslig mannlig industriarbeider. En student skulle ha langt mindre å leve for, men skulle ha den samme utviklingen i lønn som industriarbeideren. Skulle vi ha fulgt denne utviklingen, skulle studentene i dag hatt ca. 1000 kroner mer støtte fra Lånekassen hver måned.

En sammenligning med pensjonistene gjennom samme periode viser at vi skulle hatt 500 kroner mer å leve for. Dette er før minstepensjonistene har fått den ekstra 1000-lappen per måned. Da har vi altså sammenlignet oss med en gruppe som «alle» mener har kommet dårlig ut de siste årene.

Spørsmålet er derfor ikke bare om studielånet er til å leve av, men også om det er riktig at studenter økonomisk skal leve i begynnelsen av 80-årene, mens resten av Norges befolkning lever i 90-årene?

Stipendet vil faktisk ha mindre å si for tildelingen enn for tilbakebetalingen. Den ideelle størrelsen på stipendet vil avhenge av hvor god tilbakebetalingsordningen til enhver tid er. Vi mener at størrelsen på stipendet og tilbakebetalingsordningene til sammen er så dårlige for tiden, at begge må forbedres. Dersom vi får gjennom kravet vårt om mer støtte å leve for, så krever også dette et høyere stipend, siden lånene er store nok som de er ved avslutningen av de fleste studier.

Baekken og Aamodt hevder at norsk studiefinansiering ville vært mer enn god nok dersom studiene var kortere og de ferdige kandidatene hadde hatt 20- 30 prosent høyere lønninger etter avsluttet studium.

Kortere studietid gir lavere lån å betjene når man er ferdig med å studere, og høyere lønninger til nyutdannede gjør at de lettere kan betale på sine lån. Vi mener likevel at dette er gal ende å begynne i.

Det er galt å korte ned på studiene for at studentene lettere skal kunne betjene studielånene sine. Lengden på et studium må bestemmes ut fra faglig kvalitet, ikke ut fra studentenes økonomi. Det er helt korrekt at norske studier er svært lange. Slik sett kan det være en god idé å vurdere en gradsreform. Dette er også foreslått av Universitetsrådets styre. En slik endring må ikke baseres på kostnadene ved studiefinansieringen. Det må også tas hensyn til at mange studieløp blir lange på grunn av problemer med undervisning, utstyr, velferd og finansiering. Inntil dette er forbedret, må studiefinansieringen bli bedre, ikke dårligere.

Å forlange høyere lønn for nyutdannede kandidater vil være å gripe svært så direkte inn i lønnskampen. Dette er noe som vi som studentorganisasjon vanskelig kan involvere oss i. Derimot kan vi påpeke at en generell lønnsheving for grupper med stort studielån vil være en mindre målrettet forbedring enn en økt stipendandel. Ikke alle får en jobb der de kan bruke sin utdannelse. Disse vil derfor fortsatt ha behov for ekstra støtte under tilbakebetalingsperioden.

Tilbakebetalingsordningene er heller ikke gode nok. En sak er at mange ikke kjenner til de forskjellige mulighetene for rentefritak og betalingslettelser som finnes i Lånekassen. Noen av problemene kan derfor skyldes et informasjonsproblem. Men det er et problem at spesielt mange nyutdannede sliter med å betale tilbake lånene sine. Vi støtter derfor forskerne i at vi trenger mer attraktive ordninger enn dagens INTB-ordning, inntektsavhengig nedsettelse av terminbeløp.

NSU har i lang tid krevd at man bør satse på inntektsavhengig tilbakebetaling, IATB, der avdragene gjøres mer avhengige av inntektene. Dette blir ofte avvist med henvisning til Sverige, der deres IATB-ordning har vist seg å være svært dyr, samt at den gir fremtidige tapsbomber i form av gjeld som må avskrives når kundene blir 65 år. IATB-ordninger kan finnes i mange varianter, der forbedringer av dagens ordninger for rentefritak og betalingslettelser er en mulighet.

På noen områder kan vi likevel være enige med Baekken og Aamodt. Det gjelder at det bør nytenkning til innen studiefinansiering, og at Lånekassen må få tilstrekkelig med midler til å kunne håndtere sin kundemasse.

Dagens regelverk har blitt en komplisert samling av forskrifter. Til sammen finnes det over 500 forskrifter å forholde seg til, samt at det finnes nesten like mange nærmere regler. Dette gjør igjen at en studiefinansiering som etter vår mening ikke er god nok, for mange kan bli enda dårligere fordi de ikke er i stand til å finne frem til sine rettigheter. Samtidig har man antagelig kommet til en grense for hvor mye det er mulig å forenkle dagens regler. Et nytt sett med regler, nye tanker om hvordan lån og stipend skal tilbakebetales vil samtidig gi en unik mulighet til å lage et regelsett som vil være tilpasset dagens studenter og tilbakebetalere.

Denne utfordringen sendes til Stortinget som kan be regjeringen om å opprette et nytt utvalg som skal se på studiefinansiering.

Vi vil også støtte oss til kommentaren om at Lånekassen fortjener en bedre 50-årspresang enn siste statsbudsjett. Det vil være vanskelig å gi en god service til kundene med det budsjettet de får i år. Vi har i lang tid klaget på Lånekassens saksbehandlingstid og informasjonen om tilbudene og kundenes rettigheter. Dessverre ser det ut til at dette kan bli forverret til neste år. Vi synes det er trist at Stortinget gir Lånekassen en slik 50-årspresang.

Tildeling og tilbakebetaling må sees som en helhet. En god tildelingsside tilsier at tilbakebetalingssiden ikke trenger være like god. Dagens problem med studiefinansiering er at ingen av dem er gode nok. En høyere stipendandel vil være et virkemiddel som samtidig vil gi mange studenter en større trygghet ved at de vet at de kan betale studielånet etter endt utdanning.