Lana Del Rey  på årets Bergenfest.

Foto: Tor Erik H. Mathiesen
Lana Del Rey på årets Bergenfest. Foto: Tor Erik H. MathiesenVis mer

Lana Del Rey vil helst ikke være her

Men er samtidig ekstremt til stede i Bergen.

KONSERT: Hvordan anmelder jeg en Lana Del Rey-konsert? Det er vel ikke det helt store poenget med en kritisk analyse av selve fenomenet. Å bruke en live-anmeldelse på trender, og den musikalske stilen, er vel kanskje også litt bortkastet. Hun er i sitt andre karrieretrinn (det første trinnet er så godt som visket ut fra nettet, takket være et dyktig apparat), og karrieredel nummer to går så det griner.

En milliard folk kan ta feil, man kan argumentere mot suksess, og så videre; men kveldens beslutning er at dette ikke er rette fora for det. Det får bli en konsertanmeldelse av en artist jeg ikke kjenner; vi begynner fra scratch og tar det derfra. Null.

Litt hadde jeg da fått med meg: Vi fikk ikke noen optimale start med den infame debut-opptreden på Saturday Night Live, men har selvsagt registrert hennes klatring på stjernehimmelen siden den gang (Lars Ulrich; det går an å øve seg bedre). De motstridende synspunktene jeg møter på vei ut av konsertområdet etter konserten, gjør meg enda mer overbevist om jeg at jeg har valgt rett i å måtte dedusere meg frem til en konklusjon. Lana har studert filosofi (nærmere bestemt metafysikk); så jeg kan ikke være mindre pompøs og høytsvevende i min synsing. 

Publikumskontakt
Rykk tilbake til start: Introen settes i gang og vi hører noe vi ikke har hørt altfor mye av på Bergenfest: et kor av unge jenter som skriker (jo, det hadde kanskje blitt litt rart på noen av artistene fra dagene før). Bandet kjører i gang en intro med maleriske referanser til filmatisk, amerikansk etterkrigsnostalgi (surf, western, country).

Lana tripper inn på scenen til tonene til «Cola» fra EPen «Paradise». Og igjen skjer noe litt nytt; Lana tar turen ned i piten, klemmer på publikum, lar seg avbildes i «selfies» (nei, fuck det å kalle det «sjølvis»), og plages lite av desperate tenåringshender som prøver å få en bit av henne. Vi skal komme tilbake til stjernens evner til å uttrykke, vise og formidle glede - men publikumskontakten (bokstavelig talt, for en gangs skyld) er der. Én.

Backdrop-videoene er mørke, fragmenterte, nostalgiske og ikke så reint lite vakre; der det veksles mellom natur, romantikk, det abstrakte og mørke. Men under andre låten «Body Electric» går det opp for meg at jeg ikke får med meg et ord av hva hun synger. Hun skal ha uttalt at hun har lagt ned vokalen (tonalt) for å skille seg ut - og joda, hvert sekund man slipper pipete vokal-jokking a la Mariah Carey, er en lettelse, men det blir litt mye av det gode. Jeg har sett en god del undergrunns ekstrem-metal med ymse vokalstiler; og samtlige har klart å få ordene tydeligere frem (dessverre). Det er synd, da låttitler som «Blue Jeans» blir stående igjen som budskapet. Jeg liker blå bukser, men kunne tenkt meg litt mer å tygge på.

Det flimrer bibelske referanser på skjermene, og tidvis låter det temmelig sakralt av Lana. Kombinert med relativt åpenlys røyking på scenen (in your face, dørgende kjedelige Sunn Fornuft, som konsumerer samfunnet bit for bit i våre dager), og noe som bare kan beskrives som et ironisk kjolevalg. Ok, jeg hater kjolevurderinger - men en blomstrete og fargeglad kjole er vittig på denne tilsynelatende ganske så deprimerte damen. Hun gir oss et forvirrende og samtidig relativt tydelig signal: det er ikke mye lett å være fugl i dag. Jeg liker stilen. To.

Emosjonelt bakteppe Om vi går utenfor den strengt musikalske rammen; (overfor)tolker jeg uttrykket i retning av en samtidig ekstase og fortvilelse; som man finner igjen i andre band som appellerer til hylende ungdom, for eksempel Deftones: det dreier seg om dop, frihet og kaos ('68-generasjonen uten blomster). Men bla-bla-bla til side: jeg liker anti-artisteriet (som selvsagt er så utrolig artistisk egentlig). Som en kompis bemerker, er det ikke et smil å spore i løpet av den drøye timen. Bare det er relativt forfriskende i kommersverdenen.

Kombinert med de uhørt storslåtte arrangementene, eksempelvis på «West Coast» (det river en god del mer live enn på plate), er det ikke så rart at (overraskende) mange metalhoder lar seg fascinere av Lana Del Rey. Tre.

Tittelsporet fra siste albumet, «Ultraviolence», er en liten nedtur; i et låtlandskap som preges av å være litt (ok, ganske) likt fra låt til låt. blir denne litt vel «lik». En liten opptur følger med «Summertime Sadness», hvor den nevnte monotonien igjen blir en styrke. «Ride» - jeg begynner å skjønne at denne kortspilleren er rimelig sentral i en relativt liten katalog - er også en sterk låt. Det er mikrovariasjoner fra låt til låt, men de er der.

Fascinerer
På dette punktet i konserten må jeg konstatere at «mind over matter»-prinsippet er i ferd med å bli reversert for meg: jeg får langt flere gåsehudopplevelser enn jeg mentalt resonnerer meg frem til at jeg burde hatt. Den skjøre damen, de emosjonelle bakteppe-videoene, og den altoverskyggende halvdesperate nostalgien, når inn til meg. Den noe merkelige kommunikasjonen med publikum; den er fraværende og intens samtidig, imponerer også. Hun vil helst ikke være der, men er samtidig ekstremt til stede. Fire.

Showet gir oss intet nytt under solen - selv om den mye omtalte teksten på «Cola» («My pussy tastes like Pepsi Cola») mer enn antyder at det er mye nytt under kjolen) - men det funker som det skal. «Video Games» er hjerteskjærende vakker; fortsatt levert med det som best kan beskrives som uttrykksløshet fra stjernen selv. Jeg skal innrømme at det fascinerer; er vi vitne til depressiv flathet, eller er det kosenihilisme som følger av de nevnte metafysikk-studiene?

Jeg kan kanskje relatere til det du sier og tenker, Lana.