Land art og landskap

Tidvis lydhør formidling av Odd Skullerud.

Svein Thorud Viktig fotografisk dokumentasjon. BOK: Både Helge Røed og Odd Skullerud er for veteraner å regne i norsk kunstliv, og for begge har dialogen med landskapet vært av sentral betydning. Det framgår også av to nyutkomne bøker, ført i pennen av henholdsvis Svein Thorud og Tore Stubberud. Likevel er forskjellene mer enn markante mellom de to kunstnerne. Noe som både profilerer ulike temperamenter og knytter kunstnerskapene til forskjellige tradisjoner. Det siste er symptomatisk for de vidtgående endringer som inntrådte her til lands fra og med midten av 60-åra.

Oppbruddsperiode

I Helge Røeds uortodokse utdanningsløp merker man seg at han etter den obligatoriske tida ved Kunst- og håndverksskolen på overgangen mellom 50- og 60-tall satte kursen for Milano og Brera-akademiet der. Dette var en oppbruddsperiode i italiensk kunst med fokus på navn som Fontana og Manzoni, og miljøet i det sentrale samtidskunstsenteret må ha gjort sterkt inntrykk på 24-åringen. Derfor er det synd at Thoruds tekst ikke går nærmere inn på dette forholdet. Røeds scenografi- og teaterstudier i 1965 må også ha gitt ham en særegen ballast i forhold til medstudentene på Statens Kunstakademi to år seinere, da for øvrig Odd Skullerud befant seg i elevflokken. Scenisk og performativt er dessuten to nærliggende stikkord til viktige sider ved Røeds arbeid innenfor så vel land art og skulpturelle installasjoner som hans gestuelle maleri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Røed skulle imidlertid først orientere seg via britisk skulptur i sine dynamisk agerende og fargesterke objekter, som både spilte opp mot utstillingssalen og uterommet. Men det ble bråk da han brukte ready made-elementer bestående av oransje plastbøtter fylt med vann i et forsøk på å speile et foranderlig himmelvelv utenfor Galleri F 15 i 1974. Konteksten med en utstilling kunsthåndverk innendørs (som da kjempet for en uavhengig faglig identitet) åpnet for en konflikt som neppe var tilsiktet fra billedkunstnerens side. Røeds monumentale reprise på installasjonen nesten 30 år seinere ble da også sett med helt andre øyne. Han gjorde også en velykket vri på speilingen med land art-verket «Kuben og vannet» til Festspillene i Vestfold i 1993, som Thorud med rette ser sammenfatte flere viktige problemstillinger hos kunstneren.

Røed har ikke gjort det lett for seg med sin kunstneriske praksis her hjemme. Derfor må det ha vært oppmuntrende å møte seriøs respons på bortebane opp gjennom åra. Selv minnes jeg hvordan hans bidrag til en nordisk manifestasjon utenfor Reykjavik i 1980 både i fysisk og overført betydning hevet seg over de andre innslagene, blant annet ved sin måte å gå i dialog med landskapsrommet på gjennom noen sommeruker da en varmebølge slo uvirkelig inn over Sagaøya. Den fotografiske dokumentasjonen av den i sitt vesen så gjennomgående flyktige land art-produksjonen, lar oss bare ane omfanget av Røeds arbeid på dette feltet. Det er viktig at bokformatet gir et slikt innblikk i den trolig mest sentrale delen av hans mangslungne virke. Likevel kunne behandlingen av hele kunstnerskapet vært mer utfyllende, og tegnet sammenhengene tydeligere.

Stedstilknytning

Odd Skulleruds maleri næres av en bestemt stedstilknytning. Det framgår både av den oppskrudde boktittelen «Maleren som elsket Østfold», og nærmest alkymistisk avleirete formuleringer som at «Skullerud kunne få et vanlig Hvalersvaberg til å brenne som gull». Kanskje skal denne verbale voldsomheten kompensere for det som i teksten kalles den typiske, østfoldske «smålåtenhet». Men den harmonerer dårlig med den konsentrerte karakteren i Skulleruds beste bilder. Der de regionale røttene selvsagt spiller inn for ham, men ikke er noen forutsetning for å se kvalitetene i dem.

Da er det adskillig mer interessant å se og lese om Skulleruds forhold til fransk tradisjon med malere fra Nicolas de Staehl og videre bakover til Pierre Bonnard og Paul Cézanne. Særlig når kunstneren med egne ord går inn på sistnevnte. Som hadde ambisjoner langt ut over de regionale i sine maleriske fortolkninger av hjemtraktene nær Aix en Provence. Her virker Stubberud gjennomgående som en lydhør formidler av Skullerud. Dessuten gir han til beste en fin fortolkning av dybden i den dødsbevissthet som strømmer ut fra stillebentemaet, som også er en sjanger maleren har hatt et fruktbart forhold til.