Landbruk i krise

«Det eneste som kan gi landbruket berettigelse på lang sikt, er at den urbane delen av befolkningen faktisk ønsker at bonden skal fortsette å arbeide på gården sin.»

Norsk landbruk trenger en ny berettigelse. Markedsføringen av jordbruksprodukter med lokalt særpreg er ett av forsøkene på å vinne forbrukerens hjerte. Er det nok å spille på våre nostalgiske strenger for å få oss til å etterspørre norske matvarer?

Med dagens kritiske søkelys på industrijordbruket er det grunn til å tro at vi i fremtiden ikke vil la oss avspise med bestemorkulisser og duften fra einerrøkt saltkjøtt. Gevinsten ved å appellere til forbrukerens sentimentalitet kan nok være stor, men er trolig kortvarig.

Det eneste som kan gi landbruket berettigelse på lang sikt, er at den urbane delen av befolkningen faktisk ønsker at bonden skal fortsette å arbeide på gården sin - at vi byfolk betaler for maten vår med glede. Hvor i all verden skulle denne gleden komme fra?

Takknemligheten over at mennesker bruker livet sitt på å dyrke jorden, oppstår når landbruket greier å imøtekomme ett av våre største savn: lengselen etter at ting skal henge sammen. Varene de tilbyr oss, må kunne relateres til noe som forteller en historien - en historie vi kan bære med oss som en forestilling i bevisstheten, eller reise til og oppleve på nært hold, gjerne sammen med barna våre. Men taes ikke selve driftsformen - dannelsesprosessen bak produktet - med i historien, vil den være ufullstendig. Da blir gleden historien vekker i oss, heller ikke hel, og dermed ikke sterk nok til å kunne nære en varig betalingsvilje. For å si det med Coca-Cola: «Produktet må representere en livsstil.»

Men her lurer det mange farer. De som ønsker å tjene penger på denne helhetstørsten, kan være fristet til å spille på sentimentalitet, ved utelukkende å profilere smakfulle, litt eksotiske og fremfor alt lokalt fremstilte produkter - gjerne kombinert med pittoreske opplevelser. La oss si at de gjorde dette på gården Vestre Slintre, som tilsynelatende er et stjerneeksempel på vellykket distriktspolitikk.

På Vestre Slintre bor Roar sammen med Jorunn og barna deres. Hun er lærer, mens han driver med svineproduksjon: i fjøset har han 700 slaktegris som han ftrer opp. Roar kjøper inn nye puljer med smågris annenhver måned. De veier 25 kilo ved ankomst. Drøye to måneder senere har de lagt på seg 85 kg og er klare for slakt. Vordende skinke og bacon forlater gården, nye puljer av smågris hentes inn. Denne effektive driften til tross; kjøttprisene er så lave at det er bare så vidt det bærer seg.

Slik er livet på gården, inntil Roar fanger opp signalene om det økonomiske potensialet i lokal videreforedling og såkalt «helgemat». Roar får en idé. Hva om Jorunn fikk noen kilo slakt for å lage pølser på gammelmåten? Hun kunne tilsette krydder fra urtehagen, og selge dem med eget opprinnelsesmerke fra gården. Jorunn blir begeistret.

Smaken og avsetningen på spekepølsene er så god at ekteparet ønsker å prøve seg på delikatessediskene i byen. De får hjelp til å lage innbydende etiketter med assosiasjoner til gamle dager, og en liten brosjyre som følger spekepølsene på deres vei. Den er prydet med nydelige bilder fra urtehagen til Jorunn og beskriver den stolte håndverkstradisjonen som ligger bak produktet. Leseren inviteres til å besøke gården. Ekteparet har nemlig utviklet et opplevelseskonsept for tilreisende. De kan overvære pølseproduksjonen og vandre til en nedlagt seter. I turistsesongen befolkes den og utstyres med noen kyr som feriebarna får prøve å melke. Svinefjøset hører ikke med blant severdighetene.

Alt som står i brosjyren er sant. Men den underslår noen opplysninger som kunne være av interesse for forbrukeren. Det står ingen ting om at grisene aldri er ute og at de bare spiser importert ftr. Den har ikke med noe bilde av Roar med hørselsvern under fjøsstellet. Ei heller sier den noe om hvorfor Maia, den eldste datteren, nekter å sette sin fot i fjøset mer. Men det gjør vi her:

En gang hun trosset larmen og stanken for å se på grisungene, ble hun stående foran bingen til de halvvoksne grisene fordi en av dem oppførte seg så rart. Han var i ferd med å reise seg, men kom seg bare opp på forbena. Etter megen møye lystret omsider også bakbena, og da var den ikke sen om å sette kursen mot doet sitt - sprinklene i bakkant av bingen. Maia syntes det gikk uendelig smått med ham. Halvveis til sprinklene stanset han helt og ble stående en god stund, dirrende av anstrengelse, før bakbena sviktet. Maia, vel vitende om at griser er et av verdens rensligste husdyr, så ham vende hodet bort mens betonggulvet rundt ham mørknet av urin.

Gråtende sprang hun inn til pappa og fortalte hva hun hadde sett. Han tok henne på fanget og forklarte at kroppen på grisene dessverre noen ganger vokser for fort i forhold til bena, og at bena derfor ikke greier å bære dyret. «Vi må ftre dem så mye for at de skal bli slakteklare, skjønner du. Men som regel klarer de seg helt fint.»

Dette landbruket koster mer enn det smaker. Med tanke på å få dekket kaloribehovet ville vi dessuten greid oss godt med importert mat. Hvorfor ikke? Det er trolig bare et tidsspørsmål før det vil komme seriøse forslag om kun å beholde noen få gårdsbruk som kan levere oss fersk melk, og legge ned resten. Da vil størsteparten av befolkningen litt etter litt flytte til Oslofjord-området. Ja, det er det jo faktisk plass til, så får vi heller leve med litt mer kriminalitet, dårligere luft osv. Imens vil villmarka ta tilbake den gjennom flere hundreår kultiverte hagen som jordbrukslandskapet vårt er. Akkurat det vil nok falle mange tungt for brystet, men vi kommer til å venne oss til det også - etterhvert.

Krampetrekninger fra næringen kan sakke denne utviklingen, men ikke snu den. Verdiskapingsprogrammene til Landbruksdepartementet og SNDs mange nisjeproduksjonsgrupper er hederlige forsøk på å gi primærnæringene fornyet legitimitet. Men evner ikke landbruket å gi seg selv en grunnleggende ny berettigelse, vil det bli en lett oppgave å få oss med på å importere maten fra utlandet.

I denne vanskelige bestrebelsen det er å bygge opp en slik berettigelse, kan landbruket få hjelp fra tilsynelatende uventet hold, nemlig fra skolebarna. De trenger det læringsmiljøet som en allsidig gård kan tilby, enten de bor i byen eller på landet. Og de har en meget velutviklet teft for hva som er ekte og ikke ekte.

Hverken læreren i klasserommet eller foreldrene på hjemmebane er alene i stand til å gi barna en fundamental opplevelse av at verden henger sammen. Det kan de derimot få ved å arbeide sammen med bonden, vel å merke dersom gårdsdriften hans utgjør en organisk helhet - uten sider som må gjemmes bort.

Forbrukerens glede over å støtte en slik gård og indirekte bidra til en helstøpt historie, styrkes på den måten av et annet aspekt: vissheten om at vi dermed - om enn fortsatt indirekte - er med på å gjenskape en mulighet for våre barn: sjansen til å erfare at de er en del av kretsløpet.

Allsidig drift og lokal videreforedling skaper mange reelle oppgaver. Det gir rom for at elevene kan utføre meningsfylt arbeid på gården året igjennom som en del av sin skolegang. På den måten opplever de sammenhengene på kroppen. Slik underbygger pedagogisk virksomhet verdien av økologisk drift og lokal foredling, like mye som mangfoldet på gården underbygger verdien gården har som pedagogisk ressurs. Med den økende fremmedgjøringen fra naturgrunnlaget er dette «ekteskapet» mellom skole og landbruk kanskje en av forutsetningene for at dagens elever skal kunne virke som kulturbærere i fremtiden.

Vi kan tenke oss bygder eller kommuner som inngår allianser med de store matvarekjedene slik at produkter fra gårder av denne typen faktisk når ut til meg som forbruker. Da kunne kjedene markedsføre matvareproduktene fra bygda som bærere av slike historier - en merkevarebygging tuftet på mer enn nostalgiske bilder av smørdaller, værbitte stabbursmøner og saftiggrønne setervoller. I så fall vil bondestanden måtte belage seg på utradisjonell støtte - fra forbrukere som nærer en usentimental kjærlighet til landbruket.