ENDRING MÅ TIL: Landbruksminister Jon Georg Dale må radikalt revudere lanrbukspolitikken, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
ENDRING MÅ TIL: Landbruksminister Jon Georg Dale må radikalt revudere lanrbukspolitikken, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Landbrukspolitikken er klar for historiens skraphaug

Landbrukspolitikken når ikke målene den setter seg.

Kommentar

Det er noe alvorlig galt med landbrukspolitikken. Vi har verdens mest subsidierte landbruk, målt per produsert enhet. OECD beregnet i 2014 den samlede støtten til landbruket på 21,5 milliarder kroner, altså 450 000 kr per årsverk.

Likevel sliter bøndene med å tjene til livets opphold. Stortingets målsettinger om spredt bosetting, selvforsyning og trygg og bærekraftig mat, sliter vi med å tilfredsstille. Landet gror igjen, maten er dyr og mangfoldet i butikkene er skrint. Klima lider og det samme gjør dyra.

Det er kanskje ikke så rart. Tar du en titt på det pågående årlige jordbruksoppgjøret får du innblikk i en annen tid.

Prisreguleringer, detaljstyring, tollmurer og monopolister, er elementer vi forbinder med et styringsivrig sosialdemokrati vi har lagt bak oss.

Tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug gikk så langt som å kalle systemet kommunistisk. Hun mente det ikke som en hedersbetegnelse. Likevel tok hun villig rollen som kader. Planøkonomien lever i beste velgående i landbruket.

Årets jordbruksforhandlinger startet som i fjor. Bondeorganisasjonene krever et lønnsløft for bøndene, tilsvarende 20 800 kr per årsverk. Dette mener de både er et moderat og selvfølgelig krav. De vil også prioritere små og mellomstore bruk, i strid med den rådende politikken som belønner stordrift.

Staten mener derimot bøndene gir seg ut på en omkamp fra i fjor og at kravet er alt annet enn moderat, gitt den økonomiske situasjonen vi er oppe i.

Det er lite trolig at landbruksminister Jon Georg Dale, med fartstid i Finansdepartementet, vil fire mye på den linja som er lagt av hans forgjenger, når staten presenterer sitt tilbud 4. mai. Det varslede «linjeskiftet» fra bondeorganisasjonene må trolig vente. Det bør det imidlertid ikke.

Glansbildet vi blir presentert på melkekartongen av den lykkelige bonden med glade dyr på beite, er en svinnende realitet.

Dyra står tett i tett i uverdige forhold. Kyra ligger inne framfor å beite fritt. En storproduksjon av fjørkre, egg og svinekjøtt, samt et behov for å tyne melkekuene, gir økt behov for import av kraftfôr, en praksis som ødelegger både regnskog og bidrar til global oppvarming.

Dette er ikke først og fremst bøndenes skyld, men resultatet av en landbrukspolitikk det er bred enighet om i Norge.

For til tross for fine ord i landbruksmeldinger om selvforsyning, dyrevelferd og bærekraftig landbruk, er realiteten en annen.

Politikken er på ingen måte rettet inn mot å nå målene, og jordbruksforhandlingene er i all hovedsak låst til et spørsmål om bøndenes inntekter.

Politikken er i det store og hele innrettet for å stimulere til mest mulig produksjon. Tilskuddene som gis understøtter størst mulig volum, investeringsstøtten belønner bygging av større fjøs og lav pris på kraftfôr, gjør det lønnsomt å holde dyra inne framfor å la dem beite ute. Det styrker ikke selvforsyningsgraden. Den er på omtrent 40 prosent (se figur side 13).

Det går på bekostning av bærekraften. Ved siden av kraftfôrimportens skadevirkninger, er jordbruket Norges fjerde største kilde til klimagassutslipp. 8,3 prosent av våre samlede utslipp kommer fra jordbruk. Likevel er CO2-avgiften i sektoren null (se side 4 i lysarket). Det gir få insentiver til å kutte i utslippene.

Systemet belønner heller ikke bønder som tar hensyn til dyras velferd. Billig kraftfôr og tilskudd som belønner størrelse, koblet med markedets krav til maksimal avkastning, er ingen suksessoppskrift for at dyras velferd skal ivaretas.

Til tross for at landbruket er gjennomregulert, har en ikke evnet å lage et finansieringssystem som belønner dyrehold som setter dyras velferd før økonomiske hensyn.

Den eneste måten norsk landbruk kan forsvare subsidiene på, er om landbruket er bærekraftig både med tanke på klima, bruk av areal og dyras velferd. Da må politikken belønne de aktører som lar dyra vokse sakte og leve et liv i tråd med det som er best for dem, og gjøre det dyrt for dem som velger en annen vei.

Det absurde er at den rådende politikken ikke ser ut til å komme bøndene til gode. De opplever fallende priser og lavere inntekter.

Årsaken er at de «konkurrerer» hverandre til fant på kvantitet, i et nært monopolistisk system (se Erik Reinerts rapport i doc-format her).

Her trenger vi en radikal nytenkning vekk fra den planøkonomiske tradisjonen systemet er bygget på i dag.

Kostnadsnivået er selvfølgelig høyt i Norge, men det er ingenting i veien for at norske bønder skal kunne eksportere produkter av høy kvalitet, produsert på bærekraftig vis. Men det krever en omstrukturering, som legger til rette for mangfold, ikke bare masseproduksjon.

Landbrukspolitikken er overmoden for omveltning. Men da trenger vi aktører med en vilje til å tenke nytt - også om jordbruksoppgjøret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook