Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Landeplager

Vokalist Fran Healy (28) vokste opp omgitt av kvinner og føler seg som bandets mamma. Mandag spiller Travis i Oslo Spektrum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AT FRAN HEALY BLE KASTET UT av kunstskolen, kan han være glad for. I stedet for å bli en middelmådig kunstner, erobret han hitlistene med Travis.

12. november kommer det skotske bandet til Oslo Spektrum. «Sing» ble sommerens megahit i Norge. Fran skrev sangen til kjæresten, Nora, fordi hun ikke ville synge for ham.

- Nå synger hun faktisk for meg - alene, så det funket, smiler Fran og drar hånda gjennom den rosa luggen. Bortsett fra det rosa, ser Travis kjedelig vanlig ut. Kledd i mosegrønt, grått og blått, med bustete hår, slitte jakkemerker og ullskjerf. Ingen glamour, ingen stjernenykker overhodet.

- Det er fordi vi kommer fra Glasgow. Lite glam der, forklarer trommis Neil Primrose (29).

«The Invisible Band» kalte de den forrige plata si, og fortalte slik at det er musikken som teller.

SITUASJONEN VAR EN HELT ANNEN for ti år siden: Neil jobbet som bartender. Fran skulle bli kunstmaler, gitarist Andy Dunlop (29) skulle bli gullsmed og bassist Dougie Payne (28) skulptør. De møttes på Glasgow School of Art.

- Vi har et litt annet syn på livet enn de fleste andre. For 150 - 200 år siden ville vi kanskje blitt kalt sinnssyke og havnet på mentalsykehus. Band, kunstskoler, filmbransjen - alt dette er institusjoner for mennesker som ikke passer inn noe sted, mener Fran.

Selv ble han mer og mer opptatt av musikk, og mindre opptatt av kunst. Da Andy og Dougie var ferdigutdannede kunstnere, flyttet de fire kameratene sammen til London for å bo i kollektiv. Året etter, i 1997, debuterte de med «Good Feeling». Det var Noel Gallagher i Oasis som først oppdaget dem. Han dro med seg Travis på turné til USA, og sørget for å promotere dem ved enhver anledning. I dag regnes Travis som det hotteste britpopbandet, større enn Oasis.

FRAN HEALYS MOR, MARION, forlot sin voldelige ektemann da Fran var seks år gammel. Enebarnet Fran vokste opp i et arbeiderstrøk hos sin mor, tante og mormor og morfar.

- Jeg vokste opp i et feminint miljø. Mamma har vært og er fantastisk. Mangelen på en far gjorde at jeg ble tettere knyttet til de andre i familien. Å vokse opp uten en far er verken positivt eller negativt, det er bare sånn det er. Jeg har ingen kontakt med faren min i dag. Jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg har begynt å tenke på å få barn selv.

- Hva slags far ønsker du å bli?

- Jeg ønsker å være både som en mor og en far. Det er ganske umulig å få til det, men jeg skal gjøre mitt beste. Noe mer kan man ikke kreve av noen.

Marion oppdaget tidlig sønnens talent. Da Fran var 14 år, kjøpte hun en gitar til ham, og ga ham den selvtilliten som trengtes for å bli sanger.

Fran har flere ganger uttalt at han ikke liker menn og menns verdier. Nå har han skiftet mening:

- Jeg liker menn, og jeg liker kvinner. Både menn og kvinner er kule. Feminine og mannlige verdier er likeverdige, like viktige. Dessverre kan menn være voldelige, men på den andre siden: Det kan kvinner òg. Jeg tror det er en Slim Shady i oss alle.

Også Dougie er vokst opp i et feminint miljø.

- Jeg har tre søstre som er åtte, ti og tretten år eldre enn meg. Det var som å vokse opp med fire mødre. Douglas mener bandet er preget av dette.

- I det hele tatt er vi fire feminine menn. Måten vi tenker på, måten vi oppfører oss på gjør at vi oppfattes slik.

- TRAVIS ER SOM EN FAMILIE, med mor og far og barn. Jeg er mammaen, Neil er pappaen, Andy og Dougie er barna. Men noen ganger bytter vi litt på rollene. Jeg har ikke så mye erfaring med en slik vanlig familie, siden jeg vokste opp som enebarn med alenemor, sier Fran.

- Nylig snakket jeg med kjæresten min om dette med familie og sånn. Jeg sa til henne at hennes svigerfamilie ikke er mine foreldre, men bandet, sier Dougie, som er sammen med skuespilleren Kelly McDonald's, kjent fra filmen «Trainspotting».

Etter planen skal de være på turné fram til høsten 2002. De er et hardtarbeidende band, noe som ikke alltid hører sammen med et familieliv. For 18 måneder siden fikk Neil datteren Lola.

- Å få barn er helt fantastisk. Jeg tenker mye på datteren min. Å jobbe så mye som vi gjør er vanskelig på mange plan - det går ut over familien. Men vi gjør hva vi kan for bandet. Det kan være tøft, men det er verdt det.

- Føler du at du ble mer voksen etter at du ble far? Spør Fran.

- Jeg har definitivt blitt mer tålmodig og forståelsesfull. Problemet er at jeg ikke finner fred og ro lenger.

Fran nikker. Ti år med intens jobbing har satt sine spor.

- Vi reiser så mye fram og tilbake, og jeg hater det. Jeg liker ikke forandringer, jeg er et vanemenneske. Mamma sier at jeg alltid har vært slik. Jeg vil at alt skal være som det alltid har vært. Da jeg var liten, besøkte jeg faren min jevnlig over en to - tre års periode. Jeg hatet det. Selv om jeg sikkert hadde det fint mens jeg var borte, hatet jeg selve forandringen. Og da jeg kom hjem til mamma igjen, var jeg helt håpløs. Ødela ting, kjeftet og bråkte. Jeg var virkelig sint på henne, men så roet det seg etter et par uker.

FRAN LESER IKKE BØKER, han hører ikke på musikk, han ser ikke på nyhetene og åpner ikke aviser.

- Det som er viktig, er hvordan du har det. Måten du behandler andre mennesker på. Måten andre mennesker behandler deg på. Nyheter er ikke viktig. Å se andre menneskers lidelser på TV er ikke viktig.

Det aller beste Fran vet, er å gjøre absolutt ingenting. Bare være hjemme og filosofere. Fran snakker mer enn gjerne om sin livsfilosofi: Livet kan deles opp i sett. Hvert sett varer i sju år.

- Du kan bare bære med deg tre sett om gangen. Det første settet går fra du er null til sju år. Det andre går fra sju til fjorten og det tredje fra fjorten til tjueen. Når du går inn i settet fra tjueen til tjueåtte, må du gi slipp på det første settet med år. Da er det som å svømme i et basseng hvor du ikke lenger kan se kanten. Du befinner deg på dypet, og du klarer ikke lenger å se deg tilbake, fordi det har kommet vann over øynene dine. Jeg tror alle på vår alder går gjennom akkurat det.

- Ja, akkurat, sier Dougie. - Og det er når du ikke lenger kan se kanten at det åpner seg mange muligheter. På den ene siden er det helt utrolig og fantastisk, på den andre siden er det skremmende. Det er som «Oh fuck! I can do anything I want!».

TRAVIS SYNES IKKE DE HAR FORANDRET SEG på grunn av suksessen.

- Jeg føler meg akkurat likedan som da jeg var to år gammel, eller så langt tilbake som jeg kan huske. Like forvirret, irritert og frustrert. Jeg tror ikke folk kan forandre seg bare fordi de ønsker det, bare fordi de prøver å bli en annen person, sier Fran.

- I motsetning til det glamorøse Oasis, blir dere beskrevet som fire vanlige gutter fra Glasgow?

- Vel, jeg synes Oasis er vanlige gutter fra Manchester, det er slik Manchester-gutter er. Travis og Oasis er egentlig veldig like, og det er derfor begge bandene kommer så godt overens. Fordi vi ser mye av oss selv i hverandre, sier han.

Samhold er vel det som skiller de to bandene mest. Mens Oasis har hatt store interne problemer, kan Travis skilte med sukkersøt familieidyll, og gir vennskapet all æren for suksessen.

Dougie sier det slik: - Vennskap er viktigst av alt. Uten vennskapet ville vi ikke vært noen ting.

Hele Norges coronakart