MANIPULERENDE: Alenemoren Anna (Gjertrud Jynge) og journalisten Klaus (Morten Espeland) hjelper hverandre å holde livsløgnene ved lag i den tragikomiske «Neverland».Foto: Marit Anna Evanger/Det Norske Teatret.
MANIPULERENDE: Alenemoren Anna (Gjertrud Jynge) og journalisten Klaus (Morten Espeland) hjelper hverandre å holde livsløgnene ved lag i den tragikomiske «Neverland».Foto: Marit Anna Evanger/Det Norske Teatret.Vis mer

Lander aldri

«Neverland» er, som Michael Jackson selv, en spraglete og spennende blanding av inderlighet og kunstighet.

|||TEATER: Det er bare å se det inn i øynene. Det er uunngåelig litt fnisete og morsomt når voksne mennesker fremfører beinseriøse dialoger kledd i heldekkende kanindrakter, som på slutten av regissør Jon Tombres oppsetning av Maria Tryti Vennerøds «Neverland» på Det Norske Teatret. Men grepet fremkaller blandede følelser og er symptomatisk for denne anmelders ambivalens til forestillingen: Det skaper en tragikomisk effekt som i overkant distanserende, men interessant.

Dumdristig håp
Vennerøds drama tar for seg livsløgn av ekdalske dimensjoner, sett gjennom et prisme av popmusikk. Journalisten Klaus (Morten Espedal) klamrer seg til troen på det store scoopet. Alenemoren Anna (Gjertrud Jynge) nekter på sin side å akseptere at den syvårige sønnen Mikkel (Espen Løvås, i babymaske av plast) er dødelig syk. Mikkel sender fanbrev til idolet Michael Jackson på Neverland, som han lengter etter å besøke.

Det handler om drøm versus virkelighet, dumdristig håp versus pragmatisme. Fenomenet Michael Jackson, med sin blanding av inderlighet og floskelaktig kunstighet, får i denne konteksten en ny dimensjon. Dessverre er Jackson-sangtekstene som siteres i teksten i stor grad borte i oppsetningen, muligens grunnet rettighetsproblematikk, repetisjonene i teksten blir trettende i lengden og psykologiseringen på slutten for oppklarende og lettvinn. Men Vennerød har et godt øre for dialoger som er både naivistiske og manipulerende.

Scenelek
I det enkle, åttitallsglamorøse scenebildet av sort og speilblankt, er det kunstigheten som seirer. Tombres bruk av masker og stiliserte stemmer understreker at dette er et spill, og gjør at partiene av emosjonell realisme, med Jynges gråtende morskikkelse i sentrum, blir som brå og flyktige innslag som ikke setter større spor. «Neverland» blir en småsmart scenelek. Men det spørs om den ikke var ment å være noe mer.