Første gang jeg leste Astrid Lindgrens bøker var sammen med far. Om dagen jobbet han i et rom, bak en dør, i den andre enden av huset. Men om kvelden, etter at jeg hadde lagt meg, hørte jeg lyden av en som trampet gjennom rommene, tramp, tramp, tramp, gjennom gangen, stua, kjøkkenet, spisskammeret, og enda en liten gang, tramp, tramp, tramp - og så sto han plutselig der, lys levende i døra, og lurte på om vi kanskje skulle lese litt.

· · Far slo av taklyset, satte seg på sengekanten, slo på nattbordslyset. Så sa han: - I kveld leser vi bare ett kapittel, ikke mer, og så slokker jeg lyset, og så skal du sove.

Far leste ett kapittel. Når han var ferdig med det, sa han: - Det var et kort kapittel. Skal vi lese ett til?

Jeg husker at jeg tenkte: Det er fint med voksne mennesker som gjør mer enn det de på forhånd har fortalt deg at du kan forvente av dem.

Far leste kapittel nummer to, så opp fra boka, så på meg, så på klokka, så på døra, og sa: - Det er synd å slutte nå, skal vi lese litt mer, bare litt, bare ett kapittel til? Og sånn fortsatte det.

· · Når jeg tenker tilbake på den tida er det umulig å skille én sommerkveld fra en annen: Far og jeg reiste fra Saltkråkan til Bakkebygrenda til Bråkmakergata til Småland til et musehull under senga, til et land bak rosetreet, og til Nangijala.

Og far leste, og far sa at det finnes ting man må gjøre selv om det er farlig.

- Hvorfor det? spurte jeg.

- Ellers er man ikke et menneske, sa han, bare en liten lort.

· · For meg handler Astrid Lindgrens bøker først og fremst om mot, om å være modig, og da mener jeg ikke beslektede ord som tapper, kjekk, trygg, sterk, ridderlig, standhaftig eller tøff. Jeg mener modig. Å være modig i Astrid Lindgrens verden betyr ofte at man er liten og svak og alene, og hvordan i all verden skal jeg greie å ta skrittet ut av tryggheten som ikke er trygg og inn i livet - som heller ikke er særlig trygt?

«Mio, min Mio», «Brødrene Løvehjerte», «Per Pusling», «Aller kjæreste søster» - alle disse bøkene handler om å forlate én verden og tre inn i en annen. De handler om bli satt på prøve: Tør du å være redd? Tør du å være alene? Tør du å ha en venn? Tør du å leve? Tør du å vite at du skal dø?

Også Emil må forlate én verden og tre inn i en annen, åpne porten mellom garden på Kathult og den store hvite vinternatta der ute. Han har ikke noe valg når Alfred, hans beste venn, har fått blodforgiftning i fingeren.

- Lever du ennå, Alfred?

- Nei, nå er jeg nok død.

· · Det samme gjelder Tommy og Annika: En dag ser de at på den andre siden av gjerdet finnes en helt annen verden, en verden de ikke kunne forestille seg, som ingen kunne forestille seg da Astrid Lindgren skrev Pippi Langstrømpe for mer enn femti år siden, en verden bortenfor alt småborgerlig dill. Og når jeg først er inne på Pippi Langstrømpe, har jeg en bønn til alle småbarnsforeldre: Ta ikke barna med på den nye Pippi-tegnefilmen. Den er forferdelig. Den er fæl. Den er falsk. Den burde ikke vært laget, og den burde ikke vært vist. Pippi er ikke en dustete liten drittunge som løper rundt og synger om hvor glad hun er og hvor herlig livet er, som i denne filmen. Hun er ikke Pocahontas, for pokker.

Pippi er en ni år gammel heltinne som kjemper mot dumskap, humørløshet, fantasiløshet, og all slags jævelskap og tyranni.

· · Astrid Lindgren har aldri hatt noe til overs for tyranner. I bøkene hennes finnes det store, forferdelige tyranner som Tengil og Kato, men også små tyranner som tante Edla og onkel Sixten i «Mio, min Mio».

- Du der! Ut med deg nå, så slipper jeg å se deg, sier onkel Sixten til Bosse.

Jeg tror at for Astrid Lindgren handler tyranni om å forsøke å ta integriteten fra et annet menneske. Hun vet at det går an å knekke et barn. Hun vet at det går an å ta friheten fra et barn. Hun vet at det går an å slå et barn, med hender og med ord. Hun vet at barn forsvinner om man ber dem om å forsvinne.

- Hva skjer? Hva skjer da?

- Tante Edla er nok sur for at Bosse aldri kom hjem igjen med kavringene, sa far og så opp fra boka:

«Men hun tar så feil! Å, tante Edla tar så feil! Det sitter ingen Bosse på noen benk i Tegnerlunden. Han er i landet i det fjerne, sier jeg. Han er der sølvpoplene suser ... der bålene lyser og varmer om natta ... der det er brød som stiller sult ... og der han har sin far kongen, som han er så glad i, og som er så glad i ham.»