Første gang jeg leste Astrid Lindgrens bøker var sammen med far. Om dagen jobbet han i et rom, bak en dør, i den andre enden av huset. Men om kvelden, etter at jeg hadde lagt meg, hørte jeg lyden av en som trampet gjennom rommene, tramp, tramp, tramp, gjennom gangen, stua, kjøkkenet, spisskammeret, og enda en liten gang, tramp, tramp, tramp - og så sto han plutselig der, lys levende i døra, og lurte på om vi kanskje skulle lese litt.
· · Far slo av taklyset, satte seg på sengekanten, slo på nattbordslyset. Så sa han: - I kveld leser vi bare ett kapittel, ikke mer, og så slokker jeg lyset, og så skal du sove.
Far leste ett kapittel. Når han var ferdig med det, sa han: - Det var et kort kapittel. Skal vi lese ett til?
Jeg husker at jeg tenkte: Det er fint med voksne mennesker som gjør mer enn det de på forhånd har fortalt deg at du kan forvente av dem.
Far leste kapittel nummer to, så opp fra boka, så på meg, så på klokka, så på døra, og sa: - Det er synd å slutte nå, skal vi lese litt mer, bare litt, bare ett kapittel til? Og sånn fortsatte det.
· · Når jeg tenker tilbake på den tida er det umulig å skille én sommerkveld fra en annen: Far og jeg reiste fra Saltkråkan til Bakkebygrenda til Bråkmakergata til Småland til et musehull under senga, til et land bak rosetreet, og til Nangijala.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
