Landet mellom ekstrem vold og fest

Lene Wikander (38) har skrevet en kjærlighetserklæring til Jamaica, «Salt».

(Dagbladet.no): Lene Wikander er klar med romanen «Salt». Den handler fra Jamaica, landet eller øya der hun har bodd de siste fem åra.

- Bob Marley var et ektefødt barn av gettoen og en rude-boy. Rastareligionen som sådan preker fred, men de preker også revolusjon. Eller som Marley selv sa det i en av sine tekster: «Everybody is talking about peace, nobody is talking about justice», skriver Wikander i ett svar.  

Voldelig

- Det var møtet med folkene, de er så ressurssterke, så levende, sier hun til Dagbladet.no om hvorfor hun i 2001 flyttet til øya.

Siden har hun lært seg språket, patois eller patwah, fått gode venner, blitt mer eller mindre «godkjent», selv om hun tror hun alltid kommer til å bli sett som «annerledes». Hun forteller om den komplekse øya:

- Det er et veldig lite samfunn der 400 års historie levendegjør seg hver dag. Det er svært voldelig, med seks drap per uke på en befolkning på litt over to millioner. Øya fungerer som et transittland for kokainsmugling fra Colombia til USA. Folk går rundt med store våpen, det er ikke noen små kruttlappistoler de går rundt med, forteller hun.

- Samtidig lager de musikk som topper listene verden over og har startet en verdensreligion (rastabevegelsen, journ. anm.). På denne bittelille øya!, uttaler hun, muligens litt stolt:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- De en utrolig humor og en selvoppholdelsesdrift som er helt unik.

NESTEN-DEBUT: Lene Wikander skrev boka «F.A.B» i 2002 sammen med Beate Nossum. Nå er hun klar med sin første alene.roman. Foto: ASCHEHOUG FORLAG
NESTEN-DEBUT: Lene Wikander skrev boka «F.A.B» i 2002 sammen med Beate Nossum. Nå er hun klar med sin første alene.roman. Foto: ASCHEHOUG FORLAG Vis mer

Ble skutt

Landet er også kjent for sin machokultur og homofobi.

- Hvordan er det for deg å navigere der, som hvit, blond, vestlig kvinne?

- Det er ikke så lett. Men jeg ville bo midt i ghettoen og være åpen med bokprosjektet mitt, sier Wikander, som ble skutt i 2004 - og dermed havnet på VGs forside. To gutter som tilhørte en ungdomsgjeng brøt seg inn hos henne for å stjele pcen hennes.

- Jeg hadde sagt jeg skulle skrive «book». Men i et land der svært mange er analfabeter, betyr «book» like gjerne avis eller rapporter. De trodde jeg var «informer», de trodde jeg var CIA-agent som skulle fortelle om dem og eventuelle narkoforbindelser til USA, forteller hun, som mener VG blåste saken ut av proporsjoner.

- Hva er det mest utfordrende ved å være der?

- Den ekstreme opplevelsen av å være innvandrer. Jeg har måttet erkjenne at det aldri vil kunne bygges broer i min levetid. Denne fundamentale skepsisen til det som er annerledes ligger som slagg i ryggsøylen, sier hun.

Ekstremsport

I «Salt »forsøker hun å utforske frykten vi har for det som er annerledes.

- Boka mi er en kjærlighetserklæring til Jamaica, forteller forfatteren. Hun har fått gode venner i Jamaica og kommer til å flytte tilbake etter et halvår med boklansering i Norge.

- Det er et fantastisk land. Og jeg har ikke vært der på ferie, jeg har virkelig levd det, avslutter Wikander.

- Hvordan vipper det mellom den ekstreme volden og den store gleden?

- Saken er at det ikke vipper. Det er alt, samtidig! Jeg pleier å beskrive livet der som ekstremsport. Det å være så nær blind og grotesk vold gir en motsatt effekt enn oppgitthet. Det blir enda viktigere med fester, sier Wikander. En side av dette er at begravelser feires, og det i ni dager.

- Det kalles en nine night, smiler Wikander.

Andre slangord hun har lært seg er rent-a-dread, det er bare å gjette, men det betyr altså mannlig prostituert.

Her er svarene til Lene Wikander: