Landet nærmere deg min Gud

Uværet rister i flykroppen. Vi befinner oss over Karibien på vei fra Miami til Managua, Nicaragua. Sidemannen på flysetet er en hjelpsom eldre herre som forteller at han ikke lenger er nicaraguansk statsborger.

Han flyktet under revolusjonen i 1979 og fikk asyl i USA. Først i 1992 vendte han tilbake til det lille landet i Sentral-Amerika. Han eide store bedrifter og landområder før 79 og var personlig venn av diktator Somoza og hans familie. Han skammer seg ikke over å si at Somoza-familien er hans brødre, sier han. Han elsker USA og særlig Thomas Jefferson. Amerika er en god venn å ha og en forferdelig fiende. Å være venn med USA er nødvendig. Noe annet er ren og skjær dumhet.

«Somozas eneste feil,» fortsetter han, «var at han ikke var villig til å gi fra seg makten frivillig ved demokratiske valg.»

Nå er alle tilbake med sine US-statsborgerskap, også Somoza-familien. Business as usual.

Nicaragua er et rikt land, men verdistrømmen går ut av landet. Brutto nasjonalproduktet er nede på 1940-nivå. Nicaragua er blitt det nest fattigste landet i Sør- og Sentral-Amerika etter Haiti.

På stranda i Pochomil ved Stillehavskysten kryper en havskilpadde opp på land. Den er en truet art, og det går årevis mellom hver gang den søker land for å legge egg. Det gamle dyret graver seg ned i sanden og slipper ut av seg sytti, åtti runde egg med myke skall.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da vi kommer til, står en stor gruppe mennesker bak skapningen og robber eggene etterhvert som skilpaddehunnen legger dem. I kretsen av tilskuere står også en meget stor og tung mann og gliser og bifaller det hele. Det er Nicaraguas president Arnoldo Aleman som har sitt sommerhus på klippen over stranda. Det er fridag og slik en fin dag på landet.

Vi kjenner oss brått som øyenvitner til plyndringen av en nasjon. Det forunderlige dyret blunker, og åpner ikke øynene igjen. Vi skynder oss hastig vekk.

Vi er i Nicaragua på oppdrag fra Den norske Forfatterforening og NORAD for å evaluere utgivelsesfondet for skjønnlitteratur som drives sammen med Det nicaraguanske forfattersentrum. Fondet er en solskinnshistorie i et bankerott land hvor det knapt kommer ut skjønnlitterære bøker utenom fondet. Den gamle Sandinist-forfatterforeningen er blitt en forfatterforening for alle forfatterne i landet gjennom sin utgivelsespolitikk som bare skjeler til kvalitet. 31 bøker har kommet ut på tre år; debutanter har sluppet til, unge forfattere, forfattere som har hatt sine manuskripter i skrivebordsskuffen i årevis uten mulighet til å få publisert verkene, forfattere av alle politiske avskygninger. I landet hvor revolusjonen ble kalt poetenes revolusjon og hvor forfatteren Ernesto Cardenal var kulturminister fra 1979 til 1988, bidrar utgivelsesfondet til en levende nasjonal litteratur.

I dette landet som er det nærmeste en kan komme den magiske realismen, befinner vi oss. Hvor det meste er litt på skeive. Landet som er «nærmere deg min Gud».

For hvordan formes menneskenes sinn og kropper når hvor de enn de snur seg lever ved foten av vulkaner? Når jordskjelvrevnene løper tvers igjennom Managuas gamle sentrum. Når åtte vulkaner reiser seg på rekke og rad som et smykke fra kyst til kyst.

Hvordan er det å leve med et firmament som nattetid legger seg gnistrende på skuldrene og fører tankene til Ernesto Cardenals vitenskapelige poesi i Cantico Cosmico og hans tro på at Gud er den endelige meningen og at Gud er kjærligheten i universet og menneskenes evige søken. Forfatteren som er El Padre for alle i landet, som sier at Daniel Ortega er en stalinist, at naturvitenskapen bringer oss nærmere Gud og at kunsten kan forbedre verden. I landet hvor annenhver person er poet, sier Ernesto Cardenal at det er Ruben Dario, nicaraguaneren, den moderne poesiens far i den latinamerikanske litteratur, som er opphavet til alt dette.

Slike tanker tenker også vi her hvor religionen er så nærværende, forsoningen, fragmenteringen, undertrykkelsen, fattigdommen, seksualiteten. Hvor den store katedralen i Managua fremdeles står som et skjelett og symboliserer menneskenes politiske, åndelige og sosiale rystelser, 25 år etter jordskjelvet som tok 12000 menneskeliv i løpet av noen sekunder. Siden sist vi var her i 1994 har katedralen fått glasstak som stenger fuglesvermene ute, og fliser på jordgulvet. Sprøytespissene og de gamle Cola-boksene er feid vekk, og ruinen er igjen blitt et sakralt sted. Et kirkerom hvor fuktigheten har tæret gudebildene bort.

Men den strenge katolske moralen er på frammarsj. Bokbålene har brent i landet. Skolebøker fra 80-tallet har gått opp i røyk med den begrunnelse at de var for sandinistiske. Nå er det de katolske martyrene som framheves i læreverkene. Der hvor det i det hele tatt finnes skolebøker å oppdrive. Nye fag er innført i endel skoler som civica og moralidad. Nå undervises det i det syndige å ha sex før ekteskapet, og mot abort og prevensjon.

I landet hvor 1/3 av befolkningen er analfabeter og 45% er under 15 år. Hvor ungene ikke går mer enn 4,5 år på skolen i gjennomsnitt og bare 1% av landets unge når universitetene. Hvor arbeidsledigheten er på 60% og det hevdes at 75% lever i fattigdom.

For i landet som ble snudd på hodet er mye ved det gamle. Folk er fremdeles hverandres herrer og tjenere. Også de gamle sandinistene har sine tjenere, og både herrer og tjenere kjenner sine posisjoner. De radikale, demokratisk innstilte menneskene holder tjenere.

Er det mulig å gjøre revolusjon når tjener og herre føler seg så hjemme i rollene? Hvor mange revolusjoner skal til før de mellommenneskelige forholdene berøres vesentlig?

Sandinistlederne inntok Somosa-regimets villaer. Mange bor i de smakfulle husene ennå.

Vi spør Somoza-vennen på flyet om han tror på forsoningen. Det gjør han ikke. Alt det gamle ligger der og venter på sin tid. Eiendomsproblemet er det største i Nicaragua, sier han. Ingen vil investere når de ikke vet om de vil få beholde eiendommene.

Generalsekretæren i Det nicaraguanske forfattersentrum Luis Rocha sier at det sentrale nå er forsoning og å gå sammen om å få landet på fote igjen. Det er gått 18 år siden revolusjonen med den etterfølgende ti år lange borgerkrigen da slektninger, venner, naboer drepte hverandre og så hverandre bli drept. 50000 mennesker døde.

Vi blir slått av forsoningsviljen.

Men folk stemte på Aleman i valget i 96. Ikke fordi de støttet han og ville ha han, men fordi de var vettskremte for å få Ortega tilbake. Heller Aleman enn Daniel Ortega. Selv sandinister tenkte slik. He may be worse, but he is another.

Universitetets ordnede bibliotek og arkiv er et stille sted. så fjernt fra den uryddige tilværelsen utenfor.

Her finner vi Somoza-familiens arkiv som de etterlot seg da de flyktet i 1979. Blant annet etterretningstjenestens bildearkiv og Somozas skrytealbum fra et utall middager og æresoverrekkelser. Alt får vi tillatelse til å bla i. Det er mange bilder. Sandino i fredsslutningen med sine ridestøvler ved siden av Somoza. Han ligner et gissel, og ble da også drept et år etterpå. Han og hans kamerater spiste fornem middag med presidenten, og ble tatt rett ut til eksekusjonspelotongen etterpå, skutt og slengt i en massegrav.

- Alle opprørere som har gått inn i fredsslutninger har blitt drept, kommenterer bibliotekaren megetsigende.

Det mest foruroligende er bildene fra utallige demonstrasjonstog hvor politiet etterpå åpenbart har sittet med penn og nøyaktighet og navngitt demonstrantene med håndskrift på fotografiene.

Smilende åpne ansikter.

- De fleste av de navngitte ble myrdet, forklarer arkivaren.

Vi grøsser. Kan ikke la være å tenke på vårt hjemlige arkiv med 40000 registrerte. Vi som egentlig har forsonet oss med at mappa er fortid og først og fremst deres problem. Nå får vi brennende lyst til å se hva som ble kokt i hop. Til å studere hva slags paranoia som huserte og kanskje ennå huserer. Til en totalutluftning.

Vi krysset luftveien via Grønland for å komme hit til Stillehavets kyst 13 grader nord for ekvator.

Vi kjenner oss hjemme. Vi kan snakke sammen på det spanske språket. Vi har samme Gud. Vi er de andre i hverandres historie.

Lenger går det ikke an å reise.