Fantastisk, men trist:  «Det er noe trist ved Fritt-Ord-prisutdelingen», skriver Thomassen. Her er en av vinnerne av prisen, Robin Schaefer. Foto: Helge Skodvin / Vigmostad & Bjørke
Fantastisk, men trist: «Det er noe trist ved Fritt-Ord-prisutdelingen», skriver Thomassen. Her er en av vinnerne av prisen, Robin Schaefer. Foto: Helge Skodvin / Vigmostad & BjørkeVis mer

Landet uten vinternetter

Når vi hyller de to prisvinnende varslerne må vi ikke glemme at det ikke hadde behøvd å gå så langt.

Debattinnlegg

Egentlig burde jeg juble over at Fritt- Ord- prisen gikk til varslerne Robin Schaefer og Jan Erik Skog. Det er fantastisk at de to fikk den anerkjennelsen en Fritt- Ords pris er. Likevel er det noe ved prisen som gjør meg trist. Ikke det at de to prisvinnerne fortjener det, men den kjensgjerning at enkeltpersoner må sette sitt eget liv som pant for å få sannheten fram. Er det slik vi vil ha det i Norge?

Norge er uten tvil et av verdens beste land å leve i basert på faktorer som trygghet og velferd, men det er også en skyggeside av Norge. Det er den siden som gjør at det må varslere til for at sannheten skal komme fram. Kall det gjerne vintersiden av Norge. Den som gir beskjed om det som ikke fungerer i Norge kan lett bli sendt ut i vinternatta. Vi har ikke tall, men det er nok mange småvarslere som har brent inne med viktige problemstillinger eller brent seg på å si ifra. Hvorfor er det så forferdelig brysomt med ansatte som sier fra når noe ikke fungerer? Når feil blir gjort, når grove feil blir gjort?

Norge har lover, regler og systemer for det meste. Vi har også en overdreven tro på det meste i samfunnet. Når verdens mest rømningssikre fengsler opplever at fanger klarer å rømme, hvordan kan det ikke da være feil i deler av det norske systemet? Da jeg jobbet på LO- Sørmarka hendte det at fortvilte tillitsvalgte ringte meg. En som var svært fortvilet hadde vært tillitsvalgt i mange år, men opplevde at ledelsen spilte de tre fagforeningene ut mot hverandre. Jeg hørte hennes fortvilelse og skjønte hvordan hun hadde det. Likevel kunne jeg ikke si til henne at fagforeningene faktisk spilte fallitt i den aktuelle situasjonen. Jeg jobbet jo nettopp på et sted som skolerte tillitsvalgte. Likevel så er det situasjoner der også fagforeninger må gi tapt om det ikke er for sta enkeltpersoner, som kvinnen som ringte meg. Hun hadde helseproblemer og var bekymret for helsen. Stedet hun jobbet burde ikke ha ledere som satte fagforeninger opp mot hverandre. Det er en viktig samfunnsinstitusjon. Den tillitsvalgte var dypt fortvilet.

Varsling er siste skanse når noe er feil. Når vi hyller de to varslerne må vi ikke glemme at det ikke hadde behøvd å gå så langt. Hvorfor er systemene så stae og stivbeinte når feil blir gjort? Hvorfor er det verre å innrømme feil enn å benekte dem? At Monika- saken fikk en viss rettferdighet til slutt er bra, men år er gått og det er altfor seint. Få av oss kan forestille oss hvordan moren til Monika har hatt det i mellomtida. Jeg mener at vi må ta det norske samfunnets vintersider mer alvorlig. Hadde det ikke vært en modig varsler i Bergen ville mor til Monika hatt en enda tyngre bør resten av livet. Tror vi at det er bare i Bergen slike feil begås?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook