Landeveisrøveren

Erna Solberg tjuvstartet valgkampen i buss til Bergen langs E39. Høyre kjemper for eiendomsretten til samferdselspolitikken, skriver Andreas Hompland.

VIL HA STYRINGA: Erna Solberg var på bustur i helga, og snakket i vei. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
VIL HA STYRINGA: Erna Solberg var på bustur i helga, og snakket i vei. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer
Meninger

Vestlandet hang sammen den gang Norge var Norvegr, Gulating rulet og Bjørgvin var landets største by. Da skipsleia langs kysten var hovedveien, mens indre dalstrøk, djupe skoger og fjelloverganger var uframkommelige. Det lange skillet gikk mellom øst og vest, og det djupe mellom ytre og indre strøk.

Da jernbanene kom, trafikken flyttet på land og privatbilismen triumferte, klarte ikke øy- og fjordstrøkene å følge med. Fjorder som hadde bundet sammen, ble skiller. Fjordabåtene gjorde sitt beste, og etter dem hurtigbåtene. Småflyene gjorde sitt inntog, men den raskeste reisa mellom to byer på Vestlandet går ofte via Gardermoen.

Ferjene kom som en åpenbaring og skapte nye muligheter, men også flaskehalser. Selv om ferjene ble mer effektive, kaffen bedre og svelene overlevde, var veien mellom ferjeleiene både smal og svingete. Trafikantene måtte innrette sine liv og sin virksomhet etter ferjekøene og ferjerutene, og det føles som ei tvangstrøye. De vil fram og raskt tilbake, når det måtte passe. Bare turister, diktere, sosiologer og andre og nostalgikere elsket ferjene.

En ting er at ferjene hindrer fri flyt av handle- og familieturer. De begrenser også jobbreiser og snevrer inn arbeidsmarkedene. Og de forsinker næringstransport, for Vestlandet er fullt av næringsklynger med stort transportbehov. Fisk og møbler og maskiner på svingete veier og forsinkende ferjer skaper krøll i logistikken. Avstandsulempene er fordyrende.

Firda Tidend på Gloppen i Nordfjord tok nylig for seg en analyse av norsk veipolitikk fra BI i Nydalen i Oslo: «Den gjev eit godt bilete av korleis landet og historia ser ut med oslobriller, og kva slags klamp om foten vi er, også for veibygginga, vi som bur der ute i distrikta.»

Sett østfra er ikke det vestlandske veiopphenget lett å begripe. Det blir gjerne platte morsomheter om at når det blir bygd bruer til små øyer, så blir de brukt til å kjøre flyttelasset til fastlandet. Og hva i all verden de skal med stamvei gjennom grunnfjell og over og under fjorder langs Vestlandskysten, når varene skal østover og folket innover mot Oslo?

Den vestlandske ferjeforbannelsen er forståelig, selv om tidsulempene er overdrevet. Det er følelsen av å ha hindringer som de slipper i andre deler av landet, som plager den vestlandske folkesjela, gründere og politikere. Derfor er samferdsel basisk politikk der. Arbeiderpartiet hadde sin periode da Kjell Opseth penetrerte stadig nye fjell med rekordlange tunneler. Høyre fikk sitt gjennombrudd i Sogn og Fjordane da Paul Svarstad kjempet for helårsvei over Strynefjellet. Den gamle er blitt nasjonal turistvei.

Regjeringas vanlige mantra er som kjent: «Mye er gjort, men mye gjenstår, og vi skal gjøre mer». Men da Nasjonal transportplan ble lansert i vår, kom godtebitene del for del før helheten. En av dem var ferjefri E39 mellom Kristiansand og Trondheim med spektakulære bruer og tunneler. Drømmen om at Vestlandet skal henge sammen. Teknologiens og økonomiens triumf over den gjenstridige vestlandsnaturen.

Dette regjeringens samferdselsløfte reiste Erna på busstur for å overta og løfte videre. Hun talte lokalt for forsering av Sandvikvåg- Halhjem og Svegatjørn- Rådal. Bompenger, som hun kaller egenandel, er fortsatt dyret i Fremskrittspartiets trafikk-åpenbaring. Men den ustoppelige Bård Hoksrud forsikrer likevel at de borgerlige skal bli «kjempeenige». Politikkens veier kan føre hjem til slutt, men etter mange omveier. Høyres prosjekt er å beholde eiendomsretten til ansvarlig samferdselspolitikk, om enn ikke så bokstavelig som da partiets samferdselspolitiske talsmann fikk munnkorg fordi han hadde økonomiske interesser i bompengebransjen.

Om ikke Stoltenberg hadde brukt opp månelandingskvoten på Mongstad, ville ferjefri E39 vært en god kandidat. Som Høyre kunne annektere og slipe videre på, med løfte om raskere planlegging, lavere kalkulasjonsrente, større samfunnsmessig lønnsomhet, færre innsigelser og mer OPS på avbetaling.

Det metaforiske problemet er selvfølgelig at månen ikke er noen konstant størrelse: Den er både ny og ne, den står opp og går ned, om dagen er den usynlig, og innimellom er den helt borte. Så her, som så ofte ellers, er det nok best å holde seg til Vestlandsdikteren Olav H. Hauge:

I dag så eg tvo månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.