Landinfo er en statlig organisasjon som ble opprettet i medhold av St.melding nr. 21 (2003–2004) med mål om å fungere som en felles landskunnskapsenhet. Enheten skal ifølge deres nettsider være «faglig uavhengig» og er ikke en del av beslutningsfattende saksbehandling i UDI og UNE.
Gjennom Landinfos temanotater kan UDI og UNE samle informasjon de trenger til å fatte vedtak om blant annet asyl, familiegjenforening eller statsborgerskap. Dette er avgjørelser av stor betydning for dem det gjelder. Gjennom saksbehandling erfarer Jussbuss at UDI og UNE legger Landinfos publikasjoner ukritisk til grunn i alle vedtak. Dette er problematisk av flere årsaker.
Landinfo utgir publikasjoner som sjeldent inneholder statistikk, og som oftest utgjør forenklede beskrivelser av styre- og levesett i et land. I NOAS sin rapport fra 2017 uttaler Cecilie Schjatvet: «kildetilfanget – utover de tema som er ukontroversielle og opplagte, er sjeldent eller aldri representativt (…) Rapportene som utgis kan derfor ikke ha som ambisjon å gi en dekkende eller presis beskrivelse av mer uklare problemstillinger. Kildebruken er vesentlig forskjellig fra et grundig feltarbeid».
Vi i Jussbuss kjenner oss igjen i dette. Ofte vises det til kilder tilknyttet det bestemte landets ambassade. I saker som berører potensielle menneskerettsbrudd, er det problematisk at de som avgir uttalelser primært har andre arbeidsoppgaver enn overvåkning av menneskerettighetsbrudd. Vi ser også at det ofte vises til anonyme kilder i rapporter som er av avgjørende betydning for våre klienter. Dette gjør det vanskelig å overprøve hvorvidt informasjonen som er gitt er troverdig.
Manglende kildekritikk i rapportene påvirker bruksverdien av informasjonen. Likevel er det bruken av informasjonen som er mest oppsiktsvekkende.
Det følger av Landinfos temanotat «Irak: Reisedokumenter og andre ID-dokumenter (11. april 2018)» at rapporten ikke gir «et uttømmende bilde av temaene som undersøkes, men belyser problemstillinger som er relevante for UDIs og UNEs behandling av utlendingssaker». Tilsvarende forbehold finnes i lignende rapporter utgitt av Landinfo.
Til tross for forbeholdet, opplever Jussbuss at informasjonen som Landinfo utgir ofte er den eneste kilden til informasjon i UDI og UNEs vurdering av ulike lands praksis og samfunnsforhold. Det vises sjeldent eller aldri til informasjon utgitt av uavhengige organisasjoner eller andre relevante kilder for vurderingen, som for eksempel rapporter fra UNHCR, FNs eget flyktningorgan. Dette medfører at uttalelser gitt i en rapport som kan være flere år gammel, får utslagsgivende betydning i vurderingen av for eksempel et ekteskaps troverdighet eller hvordan den enkelte stat beskytter homofile mot forfølgelse.
Informasjonen som utgis kan også gi uttrykk for et forhold som ikke nødvendigvis gjelder hele landet, men bestemte områder. Dette kan gi et skjevt bilde av hvordan situasjonen egentlig er.
Her virker det som om grunnleggende kildekritikk er kastet over bord, sammen med rettssikkerheten til dem som rammes av et vedtak fattet på svakt faktisk grunnlag, for å sikre en rask og enkel saksbehandling.
Et eksempel som er verdt å trekke fram i denne sammenheng er 24-årsregelen i saker om familieetablering. Regelen følger av utlendingsloven § 41 a, og innebærer at både referansepersonen og den som ønsker opphold på grunnlag av familieetablering med referansepersonen, må være minst 24 år. Stortinget innførte regelen som et ledd i bekjempelsen av tvangsekteskap.
Det er mulig å få unntak fra 24-årskravet, dersom ekteskapet eller samlivet er «åpenbart frivillig». Slik unntaksregelen praktiseres i dag er det store forskjeller mellom hvordan borgere fra ulike land vurderes.
I de tilfeller partene kommer fra land som UDI har kunnskap om at det finnes «europeisk erfaring» med at det har forekommet tvangsekteskap, vurderes ikke unntaket i bestemmelsen. Hvorvidt det finnes slik «europeisk erfaring» bygger i stor grad på rapporter fra Landinfo. Det blir ikke foretatt en konkret vurdering av om samlivet eller ekteskapet er basert på tvang.
I lys av denne praksisen rammer regelen vilkårlig, og mange som har inngått frivillige ekteskap blir tvunget til å vente til de fyller 24 år for å få en oppholdstillatelse i Norge. En ukritisk bruk av Landinfos rapporter fører i slike tilfeller til at personer fra visse land vil ha større vanskeligheter med å få oppholdstillatelse enn andre, altså en forskjell basert på hvilken nasjonalitet man har.
Økt bruk av alternative kilder og en styrket kildekritisk holdning i utlendingsforvaltningen, vil kunne bidra til et mer nyansert bilde og styrke rettssikkerheten til våre klienter. Effektivitetshensyn er vel og bra, men ikke når det går på tvers av individuelle og konkrete vurderinger som UDI og UNE burde foreta for å komme frem til et riktig resultat.
Det aller, aller viktigste hensynet i forvaltningsretten, er hensynet til «den gode avgjørelse», et hensyn som bare ivaretas dersom man er sikker på at saken er så godt opplyst som praktisk mulig.
Landinfos rapporter er grunnlag for noen av de mest inngripende og alvorlige beslutningene staten fatter overfor enkeltindivider. Det kan ikke være for mye å be om litt alminnelig kildekritikk. Man lærer det tross alt på ungdomsskolen.
En utgave av teksten sto først på trykk i Advokatbladet.
