Landkrabber

Skrelle av seg klærne. Hoppe i havet eller skogstjernet. Glade, viltre unger og tenåringer. «Førstemann ut til flåten», 200 meter fra land. Hele gjengen på svøm. Den sterkeste først. Crawler. Noen svømmer mest under vannoverflaten. Men halvveis mellom land og flåten, kjenner den bakerste svømmegutten suget, nedover mot dypet. Han kjenner angsten for at han ikke vil flyte. Og tenk om han får krampe? Tenk om armer og bein blir blylodd. Husker du følelsen?

NÅR FORELDRE hører/leser nyheter om tragiske drukningsulykker som rammer barn, snur vi oss bort. Vi takler det ikke. Det er for tøft. Vi passer litt ekstra på ungene våre på stranda eller i Frognerbadet de neste dagene. Barna må svette i klamme redningsvester når de spiser is og fisker krabber fra brygga.

I 2003 mente 41 prosent av alle femteklassinger at de ville klare å svømme 200 meter eller mer i et basseng. Da Norges Svømmeforbund gjentok undersøkelsen i år, var andelen 49 prosent – altså færre enn halvparten. Det er virkelig ille.

MANGE BARN tror de er supersvømmere hvis de tør hoppe fra tre-ern eller fem-ern. De har jo vært i Syden flere ganger og herjet i bassenget. Men de behersker ikke effektiv forflytning i vann utover få meter. De er heller ikke bevisst på at svømming kan være livreddende. Det er et paradoks: Fokuset på barns fysiske aktivitet på skolen og i fritida har økt, fokus på barns sikkerhet er blitt en kollektiv besettelse, men svømmeferdighetene er blitt dårligere. Det legges vekt på lek, moro og bevegelse mens kravene til fysisk fostring er svakere. Fars håndflate under buken mens jeg plasket på grunna. «Slipp deg, du flyter nå». Selvsagt husker jeg mitt livs første svømmetur i Oslofjorden i august. Sperren mot å slippe meg utpå som jeg omsider brøt. Kjenner jeg klorlukt, er jeg straks tilbake i 12,5-meterbassenget på Fjellhamar skole. Tørrtrening ved bassengkanten. Konsentrasjon. Presset om å stupe og dykke helt ned til bunnen. Stoltheten over Svømmeknappen. Mestringen. Det var aldri snakk om at man ikke skulle lære å svømme. Å lære å svømme og sykle var absolutte krav på 70-tallet. Svømmeopplæringen i skolen var systematisk. Dagens samfunn er mer fragmentert. Barn velger bort svømmetak for tv-spill, Diablo (sommerens farsott) eller såkalt rumperister (leketøy til sjøs). Og noen norske barn tilbringer sommerferien hos besteforeldre utenfor Lahore. Til gjengjeld er skolenes svømmeopplæring oftest elendig.

LØFTET FRA SV og Ap var å fylle opp bassengene før valget i 2005. Det politikerne mente at si var at regjeringen skulle gjøre kommunene i stand til å fylle opp bassengene – det er som kjent noe helt annet. Flere kommuner, også Ap-kommuner, har tappet vannet ut i stedet for å bygge nye anlegg. OL-sølvvinner Alexander Dale Oen er skremt av sommerens drukningsulykker. 24-åringen sier i grunnen alt som trengs å si: – Norge som er så sosialistisk og har så mye penger, burde kunne tilrettelegge bedre for svømmeopplæring.

Barn må lære å svømme. Også barn som ikke har hytte ved sjøen eller reiser til basseng i Syden. Fordi de fortjener det.