Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Landsbyidioten og terroristen

Det politiske sentrum og norske intellektuelle overlater dette århundrets verdikamp til ytterste høyre

«HVEM GIDDER

vel å ta livet av landsbyidioten?» spurte den kontroversielle nederlandske filmskaperen og skribenten Theo van Gogh da man anbefalte ham politibeskyttelse. Den 2. november ble van Gogh myrdet på åpen gate, noe som førte til en rekke angrep på moskeer, kirker og skoler i Nederland. Drapet bekrefter at den moderne jihadismen, og den terrorismen den inspirerer, utgjør en trussel mot europeiske samfunn. Drapet på van Gogh reiser dermed problemstillinger knyttet til samfunnets sikkerhet. I alle europeiske land foregår det debatter om hvordan et sårbart samfunn kan sikres mot terrorisme. EU er i gang med en stor satsing på forskning om samfunnssikkerhet, og Norges forskningsråd arbeider for å få Norge med i satsningen. Men sikkerhet handler minst like mye om verdier, som om kunnskap og forskning. «Det er bedre å ha ti uskyldige mennesker i fengsel, enn én person på gaten med en bombe,» sa den sentrale nederlandske politikeren Maxime Verhagen etter drapet på van Gogh. Greit. Men hvis det er 100 uskyldige, da? Eller 1000? Og hvor lenge kan de sitte uten dom? Problemet er hvordan vi skal veie de to store godene frihet og sikkerhet opp mot hverandre under trusselen fra terrorisme. Skal vi øke sikkerheten ved å begrense friheten? Eller omvendt?

DETTE ER

i en forstand Europas fortsettelse av debatten om fangene i Guantanamo. Europas og USAs liberale politikere og intellektuelle, har hele tiden fordømt arrestasjoner av mistenkte terrorister uten rettssak. De liker best å snakke om frihet, likhet og brorskap, og overlater ubehagelige temaer som sikkerhet og frykt til det ytre høyre. Man ønsker jo ikke en politistat, det gir ny grobunn for ekstremisme.

Med sitt syn på soft-drugs, pornografi og aktiv dødshjelp, har Nederland lenge vært Europas liberale fyrtårn. Drapet på van Gogh og reaksjonene etterpå, ser ut til å bli en langt større test på hvor dypt landets liberale verdier stikker. Norske intellektuelle møter ikke disse utfordringene ved å grave seg dypere ned i debatter om Den andre verdenskrig. 9. april er viktig, men 11. september er viktigere for hvordan Norge og verden vil se ut om ti år. Drapet fører også til en ny debatt om ytringsfrihet. Ytringsfrihet er et gode vi ønsker mest mulig av, men man kan enkelt tenke seg situasjoner der sterke krefter roper på begrensninger av denne friheten for å bedre den generelle sikkerheten, og forhindre den type opptøyer som Nederland har opplevd. I Storbritannia har f.eks. regjeringen igjen foreslått å innføre en lov mot ytringer som uttrykker religiøst hat. Dette ble først foreslått like etter 11. september, men forslaget ble ikke vedtatt. Loven skal gjøre det mulig å straffe ekstremister som kommer med ytringer som kan føre til angrep på religiøse minoriteter. En lov mot religiøst hat ønskes velkommen av muslimske ledere i Storbritannia fordi de oppfatter at muslimer stadig blir stigmatisert, og fordi lov mot rasisme ikke gjelder religiøse grupper. Samtidig skal den nye loven selvsagt ramme ekstreme muslimske ledere som oppfordrer til kriminelle handlinger mot ikke-muslimer.

HER I NORGE

har debatten om ytringsfrihet gått varmt de par siste år. Leder for Ytringsfrihetskommisjonen Francis Sejersted får kritikk av Andreas Skartveit fordi han har forsvart en liberal lov om ytringsfrihet, og svarer at alternativet er politistat (Aftenposten 29.01.03). Norsk Høyesterett er også blitt kritisert etter at retten frifant Terje Sjølie etter hatske uttalelser mot jøder og innvandrere. Og Ågot Valle og Siri Hall Arnøy raser mot «hvite, heterofile menn» som forsvarer absolutt ytringsfrihet (Dagbladet 27.09.04). Ja, hvor er det egentlig blitt av alle de fargede, homofile som kjemper for mindre ytringsfrihet? Og finnes det en middelvei mellom politistat og krenkende liberalisme, mellom Skartveit og Sejerstad? Hatet mot minoritetene er ikke ny. Europa har faktisk en lang tradisjon for å oppfatte minoriteter som trusler mot samfunnets sikkerhet. Jødeforfølgelsene, som har pågått opp gjennom Europas historie, har hatt rot i irrasjonell frykt. Norge har en lang historie med mistenkeliggjøring av minoriteter. Et godt og passe absurd eksempel, er debatten om kvenene, en finsk folkegruppe som har vært bosatt i Finnmark og Nord-Troms i flere århundrer. Kvenene ble oppfattet som en sikkerhetsrisiko for den norske stat mellom 1850 og Den andre verdenskrig. De snakket ofte ikke norsk, de hadde en fremmed kultur, og de hadde familiebånd til Finland. De ble gjerne assosiert med «Den russiske fare». Kvenene ble oppfattet som en sikkerhetsrisiko fordi de var en grenseminoritet.

I DAG

lever ikke grenseminoritetene langs statsgrensene. De lever i Europas storbyer. De har opprinnelse i land i Den trede verden. De er ofte muslimer, men ikke alltid.

Det er svært viktig å understreke at etniske og religiøse minoriteter i realiteten aldri har utgjort noen virkelig trussel. Jøder, kvener, samer, sigøynere - og muslimer - har aldri utgjort en trussel mot den norske stat og det norske samfunn. Fantasien om grenseminoritetene med sterk lojalitet til fremmede stater, er og blir en fantasi. Den store prøven etter drapet på van Gogh er dermed et klassisk problem i europeisk og norsk historie. Den handler om hvordan Europas samfunn reagerer overfor sine minoriteter når frykten råder. Det er voldsmannen selv som gir oss denne prøven.

Hans høyeste ønske har dessverre gått delvis i oppfyllelse i Nederland. Terroristens klassiske taktikk er jo nettopp å framprovosere sterkest mulig reaksjoner fra storsamfunnet. Han ønsker at det liberale Nederland skal vise det han mener er samfunnets sanne, sataniske ansikt. Han vil ha flest mulig brente moskéer og skoler, flest mulig traumatiserte barn og ungdommer. Bare slik kan terroristen i neste omgang håpe på øket rekruttering til sin kamp mot det liberale Europa og dets verdier.

HVORDAN

bestå denne prøven? I Norge og Europa vil vi bli tvunget til å veie ytringsfrihet opp mot skadevirkninger av krenkelser også i framtiden. Vi vil bli tvunget til å veie ønsket om frihet opp mot kravet om sikkerhet. Dette er et viktig verdispørsmål. Det er en bøyg, og man kan ikke velge å gå utenom.

Derfor er det et problem i offentlig debatt, at det politiske sentrum i norsk og europeisk politikk har trukket seg tilbake og overlatt feltet til det ytre høyre. Lederne på det ytre høyre vet å omsette frykten i stemmer. De har ofte bedre teft for følelser og holdninger blant folk flest, enn den mest drevne støvsugerselger. Hvis Fr.p. er de eneste som tør å ta de ubehagelige spørsmålene på alvor, er vi ille ute.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media