Landskap i grått

England har kanskje aldri vært gråere og dystrere enn her. Det betyr ikke at «Twentyfour Seven» er triste greier.

Tematikken og landskapet ligner på det vi sist så i komedien «I blanke messingen», men tonen er en ganske annen her. «Twentyfour Seven» minner mer om 50-tallets kjøkkenbenkrealisme. At regissør Meadows har valgt å bruke svarthvitt forsterker dette ytterligere.

I en ikke navngitt industriby er ettervirkningene av mange års tatcherisme tydelig. Arbeidsledighet, dop, fattigdom og kriminalitet preger hverdagen. Midt i all elendigheten ønsker idealisten Darcy (Bob Hoskins) å puste nytt liv i byens gamle bokseklubb. Hensikten er først og fremst å gi de arbeidsledige ungdommene noe å gjøre. Slik at gjengkrigen forårsaket av ren kjedsomhet tar slutt. Det går ganske ille, men Darcys innsats viser seg likevel ikke å være forgjeves. Til slutt.

Dette er Bob Hoskins film. Han tegner et nyansert og spennende bilde av Darcy, ildsjelen som forsøker å lære de unge mennene å kontrollere sitt temprament. Men til tross for sporen av optimisme i de aller siste bildene, er dette dystre greier. Engelske industrilandskap er forresten ikke særlig lystige i farger.