Pretty in pink. Solange Knowles har gitt ut årets beste R&B-album så langt.
Pretty in pink. Solange Knowles har gitt ut årets beste R&B-album så langt.Vis mer

Landskap med heisekraner

Hva er dét? spør Solange, og inviterer lytteren til å bruke fantasien

Den fineste låta som ligger på de amerikanske hitlistene akkurat nå (75. plass på vei OPP!) er formet som en slags gåte. «Hva er «det»?» spør gåten, og med «det» mener jeg det engelske ordet «it»:

«I tried to drink it away
I tried to put one in the air
I tried to dance it away
I tried to change it with my hair
I ran my credit card bill up
Thought a new dress would make it better
I tried to work it away
But that just made me even sadder
I tried to keep myself busy
I ran around in circles, think I made myself dizzy
I slept it away
I sexed it away
I read it away
Away»

Ja, hva er «det»? Eller, som vi gjerne sier det når noen virker ute av seg, slik den som taler i denne teksten unektelig gjør: «hva er det?» Gjentakelsen av ordet «away» forteller oss at det er noe jeget helst vil ha bort, fordi det gjør henne trist, men som ikke forsvinner selv om hun forsøker å fortrenge det, igjen og igjen. Først ved å drikke det bort, så ved å feste det bort, danse det bort, frisere det bort, kjøpe det bort, jobbe det bort, sove det bort, sexe det bort, lese det bort, og i senere vers løpe det bort, reise det bort, slå det opp bort, skrive det bort og gråte det bort. Så hva er det?

Det finnes nok en slags fasit her, men før vi går videre kan vi aller først slå fast at dette er en sangtekst som faktisk gjør seg nesten like godt på papiret som på plate. Slik sett er det en litterær tekst, en sånn en som man kanskje hadde kunnet vinne Nobelprisen for om man bare hadde vært en hvit, gammel gitargubbe. Men det er man jo ikke. Man er Solange Knowles, on a mission from God. Oppdraget? Å fortelle verden om hvordan det er å ikke være en hvit, gammel gitargubbe.

Det er altså Solange, ofte omtalt som «søstera til Beyoncé», det handler om. Albumet heter «A Seat at the Table», og låta heter «Cranes In The Sky», der «cranes» ikke, slik man kanskje først skulle trodd, refererer til fuglen som på norsk heter «trane», men til det som på norsk heter «heisekraner». Kanskje er dette en feilslutning vi inviteres til å trekke, ettersom både heisekraner og fugler kan sees mot himmelen, og tranen jo kan minne om hegren, som i motsetning til den flyr med bøyd hals, og som Solange har oppkalt bloggen sin - og et samlealbum etter - men i så fall er vi i de private betydningers rike. Jeg ser ingen fugler i teksten, så vi går for heisekranene, som har det fortrinnet at de er laget av metall, som jo faktisk nevnes i refrenget:

«But it's like cranes in the sky
Sometimes I don't wanna feel those metal clouds»

Metallskyer, du! Hva er det? Jo det, du, det er en metafor. Og den metaforen peker i to retninger på en gang - akkurat som en heisekran. Assosierer en fritt til «metallskyer» tenker en kanskje først og fremst på sånne grå, tunge og litt giftig utseende skyer som man helst ikke vil være fanget under. Skyer skal jo heller ikke være av metall. Da ville det, for eksempel, bli vanskelig å fly gjennom dem. Skyene lå som et lokk over landskapet, kan en si, og du vil helst ikke være under det lokket, for det trykker deg ned.

Men ettersom det også er heisekraner involvert i linja over, er det lett å tenke at metallet i dem kanskje metaforisk har smittet over på skyene. Kanskje heisekranens T-form, med den store bommen på toppen som har en vekt i den ene enden og en krok i den andre, med litt fantasi kan tenkes som en slags lav, hard metallsky som liksom presser himmelen nedover, ved å skygge for den: «sometimes I don't wanna feel those metal clouds.» Nei, hvem vil vel føle dem? Spørsmålets «sometimes» antyder ikke så mye at hun noen ganger også har lyst til å føle de derre metallskyene som at hun har lært seg å leve med dem, men at de innimellom likevel blir for mye for henne.

Det mest påfallende med metaforen er likevel at heisekranen som sådan jo først og fremst er et redskap for å bygge opp snarere enn for å rive ned, konstruksjon snarere enn destruksjon. (Joda, jeg vet om knusekula.) Altså er heisekranen noe som i siste instans kan hjelpe deg med å nå høyere, snarere enn noe som holder deg nede. Men, som alle som har sett en byggeplass i en bykjerne vet, kan det ta lang tid med den konstruksjonen, og det er sjelden noe hyggelig mens det pågår. Likevel blir det feil om vi ikke også hører potensialet for noe positivt og, vel, oppløftende i dette refrenget. Sangen handler jo dypest sett om å slutte å rømme fra «det», men heller begynne å konfrontere det. Og enhver gjenoppbygning begynner jo der - i en ubehagelig, men nødvendig konfrontasjon.

Så hva er «det»? Hører du albumet, «A Seat at the Table», i sin helhet, er det ganske enkelt å gjette seg til at «det» må vise til erfaringen av å være svart i USA. «Svart» handler i denne sammenhengen ikke om hudfarge i og for seg. Et menneske med mørk hud som vokser opp i Lagos, Nigeria er ikke «svart» på samme måte som et menneske som vokser opp i Houston, Texas er «svart». For i Lagos er den mørke huden normen, og ikke noe som klassifiserer deg som slik eller slik for andres blikk. Der er det avgjørende om du er Yoruba, Igbo, Hausa eller noe annet, hvem foreldrene dine er, hva slags utdannelse du har, om du er fra byen eller landsbygda, og så videre. Men i Houston, Texas peker hudfargen deg ut som annerledes og annenrangs, en etterkommer av slaver, og en som kan drepes av politiet uten at det gjør noe, fordi du sannsynligvis har gjort noe galt. Kroppen din er ikke slik en ærlig og respektabel kropp skal se ut.

Hudfargen koder deg som slik eller slik, og dermed koder den også det «hvite», som jo heller ikke er noen gudegitt størrelse. Men fordi det å være «hvit» er knyttet til det hegemoniske blikket, slik at en arbeidsløs, forfylla trailersjåfør fra midtvesten godt kan oppfatte seg selv som overlegen President Barack Obama på de fleste områder i kraft av sin hudfarge, ser man ikke det «hvite» like lett som man ser det «svarte». Og hvis den som er kodet som annerledes forsøker å forklare hvordan hen opplever denne båssettingen, avvises argumentene lett som urettferdige eller irrasjonelle. «Den hvite» vet alltid best.

På «A Seat at the Table» arbeider Solange seg nærmest systematisk gjennom disse erfaringene. Det er erfaringen av å søke bekreftelse hos dem som bekrefter seg selv ved å kategorisere deg som annerledes. Erfaringen av å bli sint fordi samfunnets ordensmakter behandler deg som dritt, samtidig som du må legge bånd på deg fordi sinnet ditt oppfattes som truende, og derfor legitimerer at man behandler deg som dritt. Erfaringen av å måtte heve deg over alt, hele tiden, for din egen sikkerhets skyld. Erfaringen av at du forventes å være servil og takknemlig for smulene en kaster til deg. Av at du forventes å ta det som en kompliment hver gang noen bryter ned intimgrensene dine fordi de vil ta på det vakre håret ditt. Av å lete etter et fellesskap som er sterkt nok til å gi en form for bekreftelse som bryter med (og ned!) den rollen du har blitt tildelt av samfunnet.

Det er en slik bekreftelse og et slikt fellesskap «A Seat at the Table» tilbyr lytterne sine, hvilket igjen betyr at den ikke primært henvender seg til meg - eller, for den saks skyld, til de fleste nordmenn eller «hvite» amerikanere, men til dem som er kodet som «svarte». Og det gjør den klokt i.

Andre album som tar opp tilsvarende forhold, som Beyoncés «Lemonade» og Kendrick Lamars «To Pimp A Butterfly», går nærmest ut av sine gode skinn for å dramatisere og iscenesette problemene de tar opp på en ytterst selvbevisst måte, som bare kan komme av de vet at de blir sett og tolket av alle, til enhver tid, og at hver minste detalj derfor må fullstappes med betydning.

«A Seat at the Table» velger en annen, mer vellykket strategi. Det er et langt roligere album, som, kanskje delvis fordi Solange ikke er en så stor stjerne som det en Beyoncé, en Kendrick, en Kanye eller en Frank er, gir blaffen i å leke med «identitet», gir blaffen i å vekselvis skjule seg og vise seg for lytterne. I stedet blir lytterne ønsket velkommen, invitert inn og bekreftet. En nærmest avslappet, selvsikker energi stråler fra låtene. De har det ikke travelt. De puster. De betoner ikke avstanden mellom artisten og lytteren, men nærheten. De bygger et sted det går an å være sammen, å snakke sammen og å lytte sammen.

Hva med oss som ikke er «svarte» da? Er vi liksom ekskludert, vi da? Pfft. Solange lar rommet stå åpent. Det er derfor, tror jeg, «Cranes In The Sky» er formet som en slags gåte. Man trenger jo slett ikke være svart amerikaner for å føle at «det» angår en. De fleste av oss har noe vi har forsøkt å drikke bort, feste bort, danse bort, frisere bort, kjøpe bort, jobbe bort, sove bort, sexe bort, lese bort, løpe bort, reise bort, slå opp bort, skrive bort eller gråte bort. Og har vi først det, har vi også en vei inn til å forstå hva sangen forsøker å si noe om, også når den ikke snakker direkte til oss. Det handler jo bare om å lytte. Såpass må vi kunne tåle.