Landskapets stemme

Bildene snakker bedre for seg enn hovedpersonene. Men «Jag etter vind» har viss klokskap i bunn.

FILM: Det språket regissør og manusforfatter Rune Denstad Langlo behersker best, er det visuelle. Det verbale virker mer som et fremmedspråk han lærte seg i litt for ung alder til å bli aksentfri. «Jag etter vind» er en terapeutisk film om selvoppgjør og forsoning, fortalt i store, klare bilder som gjenspeiler de indre landskapene uten å mase for mye med det. Filmen er ettertenksom inntil det tungsindige, var og forståelsesfull. Men den er for forutsigbar, og overlater for lite til seeren, til virkelig å fascinere.

Mannevond 
Det første bildet er et interiør på en norsk gård. Plutselig høres et brak, og skyggen utenfor det ene vinduet forsvinner. Straks etterpå lurer kameraet oppunder taket i soverommet i Berlin der den magre moteskaperen Anna (Marie Blokhus) ligger på sengen og skravler med kjæresten. Telefonen ringer, bestemoren er død.

Anna må reise tilbake til begravelsen i hjembygda i Trøndelag. På tunet på gården der hun har vokst opp med besteforeldrene, ligger et nyfelt tre. I løpet av et par uker må Anna takle den mannevonde bestefaren (Sven-Bertin Taube), den skulende ekskjæresten (Tobias Santelman), og de lange skyggene fra et fortidstraume.

Gamle skuffelser
Den ordløse vekslingen fra Trøndelag til Tyskland, det interessante valget av kameravinkler sett i forhold til hva bildene forteller, er eksempler på det Langlo gjør svært godt. Den gjenstridige tiltrekningen mellom Anna og barndomskjærligheten, som er marinert i gamle håp og skuffelser, er overbevisende. Blokhus og Santelman, som har jobbet sammen på Det Norske Teatret og gjort sterke roller der, har en fin, anspent kjemi seg imellom.

Taubes gretne, gamle gubbe ligger for tett på klisjeen, og veien mot oppdagelsen av at han sannelig er god på bunnen, er forutsigbar. Og det er ikke bare glefsingen som virker konstruert. Dialogene er, som så fortærende ofte i norsk film, enten kunstig overinformerende eller kunstig knappe.

Men det er bra at auteuren nekter å la livskryssordene gå helt opp for hovedpersonene sine, han tilbyr ingen åpenbare riktige valg, ingen fullstendige forsoninger. «Jag etter vind» fungerer ikke alltid på forgrunnsplanet, men tankene bak er ganske kloke.