Førerting på Slottet: Fra venstre foran:

Vidkun

Quisling, 

A.V. Hagelin, Kjeld Stub Irgens, 

Ragnar S. Skancke, 

Tormod 

Hustad. 

Bak fra 

venstre: 

Sverre P. 

Riisnæs, 

Jonas Lie,

Axel Stang, Johan A.

Lippestad, 

Eivind Blehr. 
Foto: Scanpix
Førerting på Slottet: Fra venstre foran: Vidkun Quisling, A.V. Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar S. Skancke, Tormod Hustad. Bak fra venstre: Sverre P. Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan A. Lippestad, Eivind Blehr. Foto: ScanpixVis mer

Landssvikernes gode gjerninger

2. VERDENSKRIG: Flere ministere i Quislings regjering utførte også handlinger som kom landet til gode.

||| I DEN STORE fortellingen om Norge under 2. verdenskrig, har datidas nordmenn blitt framstilt som enten «gode» eller «onde», enten «jøssinger» eller «quislinger». Med så enkle kategoriseringer forsvinner viktige nyanser fra historien.

Tysk utbytting av norske ressurser og norsk økonomi under okkupasjonen var i realiteten begrenset. Befolkningen slapp å sulte fordi okkupasjonsmakten sørget for å levere det vi trengte av livsnødvendige varer. Til gjengjeld eksporterte vi fisk og krigsviktige metaller til Tyskland. I den nylig utgitte boka Norske tilstander, danske tilstander 1940-1945, viser forsker ved Handelshøyskolen (BI), Harald Espeli, at Norge kom godt ut av okkupasjonen i forhold til andre tyskokkuperte land.

En årsak til at okkupasjonen av Norge ble såpass mild, var ifølge Espeli fraværet av massiv sivil motstand. I Nederland, der motstanden var heftigere, stoppet Tyskland matvareforsyningen til de større byene vinteren 1944-1945, og befolkningen sultet. Norge dro dessuten fordel av at NS-regimet på enkelte områder ivaretok norske interesser, mener Espeli. Ifølge ham skal motivet ha vært å opprettholde et minimum av legitimitet i befolkningen. Men er det en rimelig forklaring?

DET FINNES faktisk en rekke eksempler på at NS-ministere utførte handlinger som kom landet til gode. Det blir imidlertid for enkelt å tillegge disse ministrene som hovedmotiv å oppnå legitimitet i befolkningen, underforstått at den enkelte NS-minister derved lettere kunne nå sitt mål om å «nazifisere» landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har vært vanlig blant tidligere NS-medlemmer å hevde at de gikk inn i NS for å ivareta norske interesser og bidra til at Norge fikk sin selvstendighet tilbake hvis Tyskland vant krigen. Slik forsvarte også de fleste NS-ministrene i ettertid sitt valg om å takke ja til en ministerpost under Quisling. Det vil alltid være knyttet usikkerhet til hva som egentlig er motivene bak menneskers valg. Det er likevel klart at det var stor variasjon i grad av både nasjonalsosialistisk overbevisning og tyskvennlighet blant NS-ministrene.

DETTE KOMMER tydelig fram i dokumenter fra rettssakene etter krigen. Sjøfartsminister Kjeld Stub Irgens fikk anerkjennelse fra retten og en rekke vitner (som ikke var NS-medlemmer) for at han hadde reddet den delen av handelsflåten som ikke hadde vært i alliert krigsfart. Han hadde også oppnådd å ivareta rettighetene til sjøfolk og deres pårørende. Retten mente at det ikke fantes «et streif av unasjonal holdning» hos ham.

Irgens hadde meldt seg inn i NS da han takket ja til stillingen som sjøfartsminister. Han fikk en dom på 15 års straffarbeid. Om landbruksminister Thorstein Fretheim, som ikke meldte seg inn i NS før våren 1941, mente aktor at han ikke hadde vært noen «overbevisningstro nazist», og retten slo fast at han hadde forsøkt å hindre okkupasjonsmaktens rekvisisjoner og oppnådd en rekke positive resultater.

FLERE VITNER berømmet ham for at han greide å skjerme den norske skogen for tysk rovhogst. Fretheim fikk dom på livstid. Om handelsminister Eivind Blehr mente retten at han hadde hatt «en utpreget nasjonal holdning». Det var Blehr som i en krisesituasjon sørget for en avtale med tyske myndigheter om å levere nok fett og korn til Norge. Han motsatte seg alle tyske forsøk på utbytting av norske ressurser, kjempet for å beholde norske vannkraftressurser på norske hender og nektet å utlevere de norske kirkeklokkene som Hitler ville smelte om til krigsindustrien.

Leder for Reichskommissariats økonomiske avdeling erklærte i et vitnemål under rettsoppgjøret at Blehr, på tross av sitt medlemskap i NS, hadde vært mindre imøtekommende enn sin forgjenger Jens Bache-Wiig, et av medlemmene i Administrasjonsrådet. Administrasjonsrådet var blitt opprettet 15. april 1940 og innledet et gjensidig samarbeid med okkupasjonsmakten for å holde produksjon og næringsliv i gang, og for å hindre uro og fattigdom for befolkningen. Administrasjonsrådet ble erstattet av såkalte kommissariske statsråder, innsatt av Terboven 25. september 1940.

BLEHR FIKK en dom på 20 års tvangsarbeid. Men retten mente faktisk at verken Blehr, Irgens eller Fretheim hadde deltatt aktivt i nazifiseringen eller vært ettergivende overfor tyskerne.

I motsetning til de av Quislings ministere som arbeidet for en nasjonalsosialistisk revolusjon i landet, oppfattet ikke retten de «nasjonale» ministrene som nazister, selv om de ble dømt for bistand til fienden. I ettertid har det likevel vært vanlig å betrakte alle som nazister, uansett hvilke motiver de hadde eller handlinger de utførte.

De kjempet mot Reichskommissariats krav og rekvireringer med mer eller mindre hell, akkurat slik Administrasjonsrådets medlemmer hadde gjort før dem. Hadde de bare uhederlige motiver? Antakelig ikke. For disse ministrene og mange andre som gikk inn i NS var et hovedmotiv å sørge for at Norge og befolkningens interesser ble ivaretatt på best mulig måte. Det gjaldt for eksempel også en rekke ordførere som ble i sine verv eller tok på seg ordførervervet etter at NS ble satt til å styre, fordi de mente det var det beste i den situasjon som var oppstått.

MOTIVENE for å velge samarbeid med okkupasjonsmakten var sammensatte, både blant NS-folk, krigsprofitører og andre. Mange benyttet sjansen til å tjene gode penger på krigen. Noen var nazister, noen likte tyskerne bedre enn engelskmennene, noen fryktet kommunismen og noen var opportunister. Men mange av dem som gikk inn i NS mente trolig at de kjempet en kamp for å bevare Norge fritt og uavhengig, og så ikke nødvendigvis Norge som en nazistisk tysk satellittstat under Quislings ledelse som målet for sine handlinger.

Nina Drolsum Kroglund kommer med boka «Hitlers norske hjelpere. Nordmenn som samarbeidet med tyskerne 1940-1945» på mandag.