I NATT: Leder i Norsk industri Stein Lier Hansen (t.v.) og leder i fellesforbundet Arve Bakke må bli enige i natt. Ellers blir det streik. Først den ene, så den andre. Foto: 



Foto: Berit Roald / NTB scanpix
I NATT: Leder i Norsk industri Stein Lier Hansen (t.v.) og leder i fellesforbundet Arve Bakke må bli enige i natt. Ellers blir det streik. Først den ene, så den andre. Foto: Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Lang dags ferd mot streik

Når en storstreik truer, vakler som oftest prinsippene. Men kanskje må det gjennomføres en streik før de faller, skriver Stein Aabø.

Kommentar

I natt avgjøres det. Meklingsfristen i det såkalte frontfaget går ut klokka 2400. Ganske sikkert blir det mekling på overtid, sånn at en løsning ikke skal forveksles med en aprilsnarr. Men også fordi partene mest sannsynlig vil trenge litt flere timer.

Spørsmålet er om de også trenger en streik. Det høres kynisk og spill-aktig ut. Men er ikke usannsynlig. Fellesforbundet kjemper en prinsippkamp på vegne av hele LO som vil ha medbestemmelse over bedriftenes tjenestepensjonsordninger. Norsk Industri slåss en kamp på vegne av NHO, som står steilt på at tjenestepensjonsordningene skal ligge under bedriftenes styringsrett.

Selv om Fellesforbundets leder Arve Bakke og Norsk Industris administrerende direktør Stein Lier-Hansen snakker godt sammen og kunne blitt enige om noe, dytter deres respektive hovedorganisasjoner kraftig på. En enighet i natt klokka 0130 vil se ut som om Bakke og Lier-Hansen har hatt en plan hele veien. Hvis de derimot ikke finner en løsning, blir det streik. Da blir nesten 10 000 industriarbeidere tatt ut i streik. Det vil garantert ramme leverandørindustrien og verftsindustrien. Da løftes konflikten opp fra kjefting og smelling i mediene til blodig alvor. Interessant denne gang er at Fellesforbundet bare tar ut 30 prosent av medlemmene istedenfor alle innenfor dette området. Det gjøres for å unngå at regjeringen skulle finne grunner til å stanse konflikten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og går industriansatte først til streik, vil trolig det ene området etter det andre havne i konflikt. For alle overenskomstområder der LO er en av avtalepartene, vil stå bak det samme kravet. Og hvis de møter den samme ubøyelige NHO-motstand, så er resultatet gitt. Arbeidskonflikten vil bre seg fra næring til næring. Tusener av streikende vil følges av nye tusener.

Dette dystre scenariet er selvsagt forhandlerne klar over. Ingen ønsker streik. Det er siste løsning. Men at et oppgjør kan ende i konflikt smører forhandlingsviljen til begge parter. Da veies prinsipper opp mot realiteter. I private bedrifter er streiketrusselen reell. Der kan bedrifter tape store penger på en streik. Utenlandske oppdragsgivere kan miste tilliten til stabil levering fra norske bedrifter. Da Fellesforbundet streiket i 1996, stanset produksjonen av bildeler. Selveste sjefen for BMW kom ens ærend fra Tyskland for å forklare hvor ødeleggende dette var for selskapet. Og det var ikke den daværende lederen for Fellesforbundet, Kjell Bjørndalens, skyld. Det var medlemmene som ikke likte meklingsresultatet som han hadde anbefalt. De sa nei i uravstemning. Dermed ble det full stans i produksjonen av viktige bildeler.

I offentlig sektor vil arbeidsgiversiden i større grad kunne spekulere i tvungen lønnsnemnd. Der taper ikke arbeidsgiversiden penger på en stans i tjenesteproduksjonen. Snarere tjener kommunene og staten penger på at det blir stans i lønnsutbetalingene under en konflikt. At de ikke får utført de lovpålagte tjenester til publikum går mer utover publikum enn rådmennenes finanser. Og når det har gått tilstrekkelig mye utover publikum, varsler helsedirektøren regjeringen om at det er fare for liv og helse. Dermed stoppes streiken. Arbeidstakernes organisasjoner står med skjegget i postkassa. De får aldri noe mer ut av Rikslønnsnemnda enn de ville fått uten streik. I tillegg taper de ansatte lønn for den tida streiken varer. I sannhet et usselt spill.

I industrien er det en mer rendyrket maktkamp. Men også der kjempes de innledende runder med ord. Alt for to år siden varslet LO at man ønsket å kjempe for bredere avtalebaserte tjenestepensjonsordninger. Dels fordi man ønsker bedre ordninger for de medlemmer som har de skrinneste ordningene, dels fordi man betrakter tjenestepensjon som utsatt lønn. Som altså er verdt å kjempe for. Spørsmålet var om LO skulle gå fram på bred front, i et samordnet oppgjør, med NHO som motpart. Det største forbundet i privat sektor, Fellesforbundet, ønsket imidlertid et forbundsvist oppgjør. Skulle de få LOs representantskap med på det, måtte de vise vilje til å utkjempe en strid om det vanskelige temaet tjenestepensjon. Allerede i januar gikk forbundsleder Arve Bakke ut med uttalelser som indikerte at han hadde en plan. Tolket bokstavelig satte han faktisk sin stilling inn på at det ville bli en løsning. Det var nok til å overbevise de andre forbundslederne om strategien. Det ble et forbundsvist oppgjør. I morgen vet vi hvor vellykket det var.

Det vil si: Dersom både Arve Bakke i Fellesforbundet og Stein Lier-Hansen i Norsk Industri trenger en streik, for å overbevise sine overordnede, da blir det streik.

Det lyder ikke fornuftig, men sånn kan det være.