Lang kveld i Adamsstua

Ryan Adams gir og gir og gir av seg selv. Det kan bli i meste laget, men ikke denne gangen.

CD: Det blir litt hakk i plata å si at Ryan Adams må slutte å gi ut absolutt alle sangene han skriver. La oss i stedet snu problemstillingen på hodet. La oss legge irritasjonen over uredigerte «Gold» (2001), de avanserte demoene på «Demolition» (2002) og komplett unødvendige «Rock\'n\'Roll» (2003) til side. La oss i stedet tenke at Ryan Adams er en raus mann av den moderne tid, en bunnsolid, hyperkreativ artist som i stedet for å gjøre valgene for deg, gir deg interaktiv makt: det er opp til deg å sette sammen den ultimate Ryan Adams-skiva (eller «den nye \'Heartbreaker\'» om du vil) fra gang til gang, fra år til år.

Ryan sjøl leverer nok råvarer - i tillegg til dette dobbeltalbumet skal det komme enda to album seinere i år - til at alle vil finne det de leter etter. Bankende rock, bittersøte ballader, countryrocksmygere, litt pønk, litt folk, litt blues, en del smekker pop, alt hva hjertet behager, som du selv kan sette sammen til fine Ryan Adams-spillelister på MP3-spillerne din.

Mindre pompøst

Når dette er sagt, oppleves de 18 låtene (og et 19. bonusspor) som mindre selvfråtsende og pompøse enn de fleste dobbeltalbum.

Hva som er helt åpenbart, er at Adams må ha savnet bandfølelsen, det å ha en gruppe musikere rundt seg som han kan være i ett med, slik som i Whiskeytown-tida.

Opphavsrettslig er alle låtene på «Cold Roses» demokratisk kreditert Adams og alle The Cardinals-medlemmene, men viktigere er det at bandfølelsen også gjennomsyrer hele plata; den gir liv, luft og flyt til låter som ellers ville kommet pregløse og halvferdige ut av Adams-samlebåndet.

Ensemblerock

Det hele er blitt et elskverdig stykke ensemblerock hvor flavour of the month åpenbart er Grateful Dead, heller enn Gram Parsons og Bob Dylan.

Adams søker - og finner - frekvensen til Jerry Garcias varme, pludrende countryhjerte på låter som «Magnolia Mountain» , «Easy Plateau» og tittelsporet «Cold Roses» - her tar Adams seg tid til å leke lenge og vel med sitt nye band uten at det sklir ut, uten at han mister grepet, uten at han rokker ved sin status som referansepunkt for en hel sjanger og en ny generasjon av låtskriver.