BRED APPELL: Det spekuleres i Jonas Gahr Støre som arvtaker etter Jens Stoltenberg. Han har i flere år vært regjeringens mest populære politiker og sanker stemmer flangs hele den politiske skala. Foto: Keith Hammett
BRED APPELL: Det spekuleres i Jonas Gahr Støre som arvtaker etter Jens Stoltenberg. Han har i flere år vært regjeringens mest populære politiker og sanker stemmer flangs hele den politiske skala. Foto: Keith HammettVis mer

Lang marsj mot høyre

Det går en linje i Ap's historie fra Holtet, Ulvøya og Bygdøy, til Frogner, Nordberg og Ris.

||| Da Thorbjørn Jagland var partileder og statsminister, sa en frittalende SV-veteran til meg: «De kan ikke ha Jens Stoltenberg i de posisjonene. Alle ser jo at han er en Høyre-mann.»

Stoltenberg erobret posisjonene likevel.

Nå spekuleres det iherdig i om Jonas Gahr Støre skal bli Stoltenbergs arvtaker. Det er pene, utdannede mennesker fra Oslo Vest som har bekledd toppvervene i Arbeiderpartiet. Faktisk må vi kunne si at Jagland har vært unntaket fra regelen i de siste 30 åra. Før ham styrte Gro Harlem Brundtland, bosatt på Bygdøy. Etter ham har Stoltenberg, også han med fine adresser, vært frontfiguren. I neste sving er det kanskje den formuende og eliteskoleutdannede Støre, bosatt på Ris i Oslo, vi skal titulere som statsminister.

Til tross for sin høye sølvskjefaktor, har både Gro og Jens nytt stor popularitet. Få bestrider deres dyktighet og deres politiske ambisjoner på vegne av parti og befolkning. Mest populær av alle ser Jonas Gahr Støre ut til å være. I en VG-måling mener over 90 prosent at han er en bedre kandidat som statsminister enn Trond Giske. Det til tross for at de færreste kan identifisere seg med Støre og hans bakgrunn. Men Støre er en effektiv stemmesanker. Hans popularitet er universell. Høyre-damer og SV-ere stemmer på ham åpent eller i smug, fordi han er så flink, tiltalende, tillitvekkende, dannet og kjekk. Det store flertall befinner seg vel, når han representerer dem. «Når en slik mann bekjenner seg til sosialdemokratiet, kan sannelig jeg også», må mange tenke.

Støre kan også notere seg for en attest fra den avdøde Ap-kjempen Haakon Lie, som for øvrig vokste opp på Holtet og endte sine dager på Ulvøya. Det lød overraskende da det skjedde. En mann de fleste forbandt med de siste rester av arbeiderkultur, pekte på overklassegutten Støre som en egnet mann til å lede Norge og Arbeiderpartiet.

Egentlig var Lies synspunkt bare en logisk konsekvens av den politiske utvikling han selv hadde erfart i sitt lange liv. Verden, befolkningen og Arbeiderpartiet har sakte, men sikkert gått til høyre. Høyredreiningen går under ulike navn. Den blir ofte omtalt som «modernisering», men er likevel ikke til å misforstå. Vi er mindre kollektive og mer individuelle. Vi har større valgfrihet og vi forlanger det på stadig flere områder. Den avtroppende Venstre-leder Lars Sponheim forklarte nylig sitt standpunkt «heller Jens enn Jensen», med at Gro, Jens og Jonas, egentlig var «sosialliberale», altså det vakreste ord en Venstre-mann kan si om andre enn sine egne.

Haakon Lie var selv svært bevisst på velgernes gradvise forflytning langs høyre-venstre-aksen. Skulle Arbeiderpartiet beholde flertallet og makta under gjenreisningen etter krigen måtte programmet og valgstrategien tilpasses. Hans biograf Hans Olav Lahlum har skrevet om den «pragmatiske høyredreiningen» av den økonomiske politikken som begynte så tidlig som i 1949 og fortsatte i 1953 og i 1957, da Lie var partisekretær og valgstrateg og Einar Gerhardsen statsminister. Bakgrunnen var en oppfatning hos Lie om at «veien til videre økning av levestandarden i Norge gikk gjennom økonomisk vekst, snarere enn gjennom omfordeling.» Dette er helt i tråd med Lies livslange kamp mot kommunismen og like lange kjærlighet til USA. Også i dag ser vi forskjellen på politisk tilnærming hos Ap og SV. Ap vil at kaka skal vokse, om det så skjer på bekostning av en jevnere fordeling, mens SV (som på 70-tallet tok opp i seg mange gamle kommunister) er mer opptatt av fordelingen enn av veksten. Som kjent skapte Haakon Lies forflytning av Ap på skalaen rom for SF/SV på venstresida på 1960- og 70-tallet, og et radikalisert Senterparti, noe som vanskeliggjorde norsk medlemskap i EF/EU.

Presser vi sammen historien, ser vi at høyredreiningen, som skulle redde flertallet for Ap, over tid skapte behov for å skape allianser til venstre for å få flertall til å styre. Skal man favne bønder og distriktsbefolkning, dannede Frogner-fruer og gamle sosialister, trengs flere partier. To i busserull, ett i dress.