Lang natts ferd mot dag

Arroganse og inderlighet.

CD: James Murphy har vært ute en vinternatt. Mange vinternetter, faktisk. I løpet av 2000-tallet har han bygget seg opp som selve maestroen av New Yorks punkfunk-scene. Han er ikke bare DJ-en som får klubbungdommen til å danse, han er musikeren som gjennom LCD Soundsystem og produksjonsduoen/labelen DFA bestemmer hva de danser til .

Snart førti

Men han nærmer seg så smått også førti. Et faktum han (på sitt sedvanlig sarkastiske/selvironiske vis) bekymret seg for allerede på LCD Soundsystems første singelutgivelse i 2002. På «Losing My Edge» synger han: «I\'m losing my edge/the kids are coming up from behind/I\'m losing my edge/ to the kids from France and London». Bare tull, selvfølgelig. Låtas disko/rock/elektro/funk-fusjon var så nyskapende og namedroppende at den ble en massiv undergrunnshit. Men den forespeilet likevel noe av tematikken på «Sound of Silver»: Hva gjør klubbungdommmen når de plutselig er blitt voksne?

Funkpurisme

Som den ringreven han er, vet James hvordan han skal ta opp et alvorlig tema på en drepende dansbar måte. Kubjellene og håndklappene fra «LCD Soundsystem» (2005) er fortsatt til stede, selv om de ikke er like framtredende som før. På «Sound of Silver» er elektrofunken drapert rundt en ryggrad no wave-stakkato rytmer.

Knivkvass

Mannen lever åpenbart etter mottoet: jeg stjeler, derfor er jeg. Han har gjort referanseråning til en kunstart. På «Sound of Silver» stjeler han (blant annet) synthlinjer fra Kraftwerk, rytmer fra ESG, glamour fra David Bowie, fistel fra Prince, skolert frekkhet fra Talking Heads og pompøsitet fra (av alle) U2. Vi får knivkvasse frekkheter som den djevelsk rytmiske «North American Scum» og «Us vs. Them».

Balladene stjeler showet

James har likevel vært med på klubbleken lenge nok til vite at arroganse og inderlighet ikke nødvendigvis er selvmotsigelser. Det er balladene som stjeler showet på «Sound of Silver». På «Someone Great» ulmer kanskje fortvilelsen under den kjølige vokalen og de glitrende keybordsekvensene, men det er på Joy Division-aktige «All My Friends» at både klubbnatta og livet nærmer seg morgengry. Han skjønner at han endelig har blitt voksen. At det kanskje er siste gangen hele vennegjengen er med på festen og at man må få med seg rubbel og bit. Før festen tar slutt og nostalgien overhånd. Heldigvis har vi andre repeatknappen.