Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: a-ha i Oslo Spektrum

Lang oppvarming for a-ha

Den siste halvtimen er verdt turen, men a-ha bruker lang tid på å tenne.

KONSERT: Det er gjerne avslutningen du husker best fra en konsert, og den siste drøye halvtimen under den første av to konserter i Oslo Spektrum denne helga er en triumfferd for bandet som nekter å dø. Men det er simpelthen ikke lov å bruke så lang tid på «oppvarmingen» før du setter inn støtet.

a-ha MTV Unplugged Tour

4 1 6
Hvor:

Oslo Spektrum

Tilskuere:

Ca 7500 (utsolgt)

«Gode på bunnen.»
Se alle anmeldelser

«Scoundrel Days»

Men altså, etter 70 minutter løsner det i Spektrum. Det er akkurat som om det utvidete bandet får ny energi når det telles opp til «Scoundrel Days», tittellåten fra a-has andre - og beste - album fra 1986. Det solgte «bare» seks millioner eksemplarer, sammenliknet med debutens ti millioner, men er nesten for godt til sitt eget beste.

Men «Hunting High And Low» fra året før er selvfølgelig grunnen til at a-ha kan gjenforenes gang på gang.

Silkeføre

Fra «Scoundrel Days» og ut er det altså silkeføre, med «Summer Moved On», «Hunting High And Low», «The Sun Always Shines On TV» (med Susanne Sundfør som gjest), Bridges-låten (pre a-ha) «Sox Of The Fox», Bond-låten «The Living Daylights» og som ekstra ekstranummer - selvfølgelig - «Take On Me».

Trioen opererer kanskje på noen lister over såkalte «one-hit-wonders», men den låten gjorde mer for bandet enn å sende dem til topps på USA-lista. De har solgt et titall millioner plater og har hentet inn ni Spellemannpriser i kjølvannet.

Strykere

Utgangspunktet for kveldens og lørdagens konsert er albumet «MTV Unplugged - Summer Solstice», spilt inn live - og filmet - på Giske i fjor sommer. Settingen er enkel, men effektiv - med storskjermer og lysspill som setter en fin stemning.

Bandet på ti teller foruten Morten Harket, Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen blant annet tre strykere (fele, bratsj og cello) - som er veldig viktige for å skape det gode lydbildet.

Magne Furuholmen styrer tangentene, men har god støtte i Morten Qvenild på diverse tangenter og strenger. Waaktaar-Savoy spiller akustisk gitar og Morten synger. Og - han synger ikke noe dårligere enn han har gjort, for å si det sånn. Han holder tvert imot en imponerende standard (og så tar han seg til øret bare et par ganger, så vidt jeg kan se!).

Entusiastisk publikum

Bandet starter forsiktig med «This Is Our Home», og når Morten synger «this is where I belong», tror vi på ham. De er på hjemmebane, og de hylles av et entustastisk publikum. På «I've Been Losing You» kommer Sundfør inn første gang, noe som får en publikummer til å rope henrykt «fantastisk!».

Blodfattig

Men Sundfør, som er stand in for amerikanske Lissie fra albumet, sliter litt med å komme inn i låten - og går av scenen så fort hun er ferdig med å synge. Låtene som følger er, med noen unntak, ikke like spennende, og jeg tar meg i å kjede meg litt.

Energien mangler. Tempoet er jevnt over det samme. Det blir litt blodfattig, og jeg begynner å lure på om det egentlig var en god idé å gjøre disse låtene helakustisk.

Nytt liv

Det blir ganske tydelig at ikke alle sanger egner seg like godt i dette formatet, sjøl om arrangementene er gode isolert sett. Men fra låt nummer 14 (av 20) er vi altså tilbake ved utgangspunktet. Plutselig er det som om konserten blir «elektrisk», sjøl om instrumentene, med unntak av Even Ormestads bass, er like akustiske. Konserten får nytt liv.

Lørdag er a-ha tilbake i Spektrum, men de har åpenbart fått blod på tann. Igjen. Til sommeren legger de ut på en «vanlig» turné.

Jeg holder en knapp på den.