Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lang rose

Torkil Damhaugs oppfølger til den kritikerroste debuten «Flykt, måne» er flink og i perioder imponerende. Men ville tjent på å kuttes dramatisk ned.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg-personen i «Syk rose» bor sammen med en kvinne som elsker russiske filmer, elsker drømmer, sier «stønn» istedet for å stønne, snufs istedet for å snufse, og som hver natt blir urkvinne og kryper inntil vår noe beklemte anti-helt for å lukte ham.

Hans diffuse jobb er knyttet til et Institutt som driver med forskning på dyr for å finne et mitokondriet som kan overleve menneskeheten og ledes av hans svigerfar som marsjerer rundt i gangene med rotteblod på sin krøllete legefrakk. Dette kommer frem gjennom den fortløpende samtalen vår jeg-person har med psykiateren Gudmundsson _ som også fremstår som en slags etterforsker.

Tankeleker

For jeg-personen må forklare seg. Hvordan «alt» begynte _ etter at han så en kvinne på gata med et voksende kreftsår på kinnet og ble besatt av å få henne til behandling. Jakten på henne setter igang et ras av begivenheter, en kvinne som kaster en papirlapp med telefonnummer ut av et togvindu, et hotellrom i Drammen der det kanskje ligger et råtnende lik under gulvet, en skallet mann som egentlig er kvinne osv. osv.

«Syk rose» har alle thrillerens ingredienser _ bortsatt fra at det største mysteriet aldri løses, hva som er «virkelige» hendelser og hva som kun foregår i fortellerens hode. Selv hverken spiser, drikker eller sover han _ han tenker. Uendelige tankeleker, fiktive rettssaker der han forsvarer seg for mordet på sin svigerfar eller samboer, funderinger rundt naboenes elskovslyder. Ellers småsnakker han med seg selv; gjentagelser, komiskheter, detaljerer, digresjoner. Han samler på ulike «faener» (svartefaen, feigefaen), hvis han da ikke samtaler med vennen Johannes som har stengt seg inne på Instituttet med en brødmaskin.

Klovnestreker

Spørsmålene er mange i «Syk rose», som, ved siden av å ta opp spørsmål om kynismen i medisinsk forskning, menneskehetens muligheter til å overleve, grensene for hva galskap er, også utfordrer vårt begrep om hva litteratur skal være. For dette er krim som ikke er krim, en gal manns dagbok som kanskje ikke er galskap, og hele tiden henspeiler Damhaug på annen litteratur. Vår jeg-person kjemper mot «Kvalmen», mot «Sult», her er bernhardske gjentagelser, samtidig som han, gjennom sitt ironisk-fremmedgjorte forhold bl.a. til sin samboer, kunne vært en Solstadskikkelse.

Det er med andre ord et imponerende puslespill Damhaug har satt sammen _ en flink konstruksjon. Men personlig tror jeg boka ville tjent på å være noe kortere. Her er for mange slappe flåsetheter («jeg har aldri bedrevet jakt, hverken på syndebukker eller andre bukker»,) og bilder som kun tilsynelatende er gode. Det er og passasjer her som blir så liksom-morsomme at de mer virker som klovnestreker enn gal manns verk. Og det er synd at ikke redigeringen er strammere, for at Damhaug kan vises tydelig mot slutten, her stiger tempoet, selvsagt fordi vi når et slags klimaks, men òg fordi han her gjennomfører den heseblesende galskap, rytmen i språket, den intensitet som denne type litteratur krever.