Langdryg historietime

BERGEN (Dagbladet): Som rene skolelæreren, med usvikelig sans for detaljer og skremmende fakta om nazismens framvekst, har Carl Jørgen Kiønig iscenesatt Klaus Manns «Mefisto» i Bergen. At historien også dreier seg om en genial kunstner som sviker sine politiske og samfunnsmessige forpliktelser og lar seg forføre, kanskje nettopp fordi han er så genial, har Kiønig helt glemt.

Det blir fort noe melodramatisk og gammeldags over norsk teater når det skal iscenesette stykker som handler om nazismen og Tyskland i 20-, 30- og 40-åra, (som «Anne Frank», «Cabaret» og «Mefisto»). Det virker som om teatrets folk er livredde for å trå feil, og helgarderer seg med sjablonaktige framstillinger av nazistene (brutale, skrikende bøller). De kan alle riktignok enes om å fordømme. Men i grunnen sier det ikke så meget.

Berøringsangst

Da den franske teaterregissøren Ariane Mnouchkine dramatiserte Klaus Manns nøkkelroman om en epoke og det tyske scenegeniet Gustaf Gründgens (i «Mefisto» har han fått navnet «Hendrik Höfgen»), på 80-tallet, ble naziministeren Göring framstilt som en kjempehyggelig fyr. Nettopp det gjorde ham dobbelt så farlig. Og nettopp i skildringen av hvordan en lynbegavet skuespiller som Höfgen forråder sine idealer og venner og stiller seg beredvillig for nazistene, sannsynligvis fordi selve talentets behov for berømmelse og utfoldelse driver ham til det, reiser Mann en allmenngyldig og utfordrende problemstilling: Midt i sviket mot vennene er den ryggesløse Höfgen faktisk også trofast mot sin kunst og sitt eget kunstneriske uttrykksbehov.

Men i sin bearbeidelse og regi har Kiønig nærmest droppet historien om Höfgen og de aktuelle provokasjonene som kunne ligge her. Det virker som om han har skydd å få stoffet til å angå oss i dag. I stedet er all vekt lagt på tidsskildringen, med et møysommelig og velkjent kultursosiologisk teaterblikk på Mellomkrigs-Tyskland med sine steile politiske motsetninger, store arbeidsledighet, dekadanse, hærverk, kabareter og brytninger. Alt speilet i et mini-Tyskland: en gruppe teaterfolk, Tordenfuglene, i Hamburg og den såkalte Brückner-familien (psevdonym for familien til Klaus Mann).

Skoleflinkt

Nazismens voldelige framvekst og miljøtegningen er tidvis langdryg, tidvis teknisk velarrangert på Ingeborg Kvammes fikse dreiescene og i Hans-Åke Sjøquists flotte lysdesign. Men blant 21 skuespillere er det i grunnen få som utmerker seg. Unntaket er nykommeren Pia Jacobsen som kabaretartisten Thereza.

Mest synd er det på Bjørn Willberg Andersen, som aldri skikkelig får vist hva han kunne fått ut av Höfgen-figuren. Han blir bare gående i et flinkt teaterkonsept som sikkert egner seg som historieleksjon for småskolen. Men som er altfor banalt og lettvint som teater for voksne, tenkende mennesker.

GRIPER IKKE: Møysommelig arrangert, men altfor velkjent og klistéaktig om nazismens framvekst.