Langdryg reise

Fantasirik, men utmattende pratsom reiseroman.

BOK: Hovedhandlingen er enkel å oppsummere: En taxitur fra Oslo til H i Bohuslän, med uendelige tissepauser, stopp på en bensinstasjon der to middelaldrende, kjærlighetstørste kvinner plukkes opp og porno stjeles, stopp på Hassans grill i Eek og endestasjon på Beckström-familiens svenske hovedsete, der også romanen slutter. Den reisende er 92 år gamle B.A. Beckström, som har levd et liv så grått at han ikke engang lager skygger eller spor. Foran seg i drosja har B.A. sjåføren Ali, som lenge har forsøkt å skrive den store innvandrerromanen. Rundt bilturen, som finner sted julaften, bygges Edmund Austigards andre roman ut ved hjelp av historiske tilbakeblikk, drømmeaktig tankespinn og en allvitende forteller som bruker mange, mange unødvendige ord.

Erkjennelse

Austigard anvender reisemotivet på velkjent vis: Oppbruddet turen innebærer gjør at den samtidig blir en frigjørende erkjennelsesreise for B.A., som i alle år har levd et strengt kontrollert liv i tråd med de norske gjennomsnittene han daglig har regnet på i sin stilling i Statistisk sentralbyrå. B.A. er et barn av sosialdemokratiet han har tjent så lojalt. Han tillater seg ikke å bivåne mer enn de 2,8 store sportsbegivenhetene nordmenn i gjennomsnitt oppsøker årlig, og ser seg derfor nødt til å forlate det tredje i god tid før konkurransen er avgjort: Konstant oppmerksom som han er på andres blikk, frykter han at noen kjente skulle oppdage ham. Men reisen han til slutt legger ut på, blir en vekker: En reise som går bakover i tid, men samtidig viser en alternativ framtid. Beckström vil finne igjen kvinnen han avviste etter et ennattseventyr for 40 år siden, og bestemmer seg for å overta det svenske høvlerifamilieimperiet han tidlig forlot til fordel for statistikerlivet i Norge. En ikke utpreget original «Carpe Diem»-filosofi synes å ligge under: Det er aldri for seint å gjøre noe med et kjedelig liv og bli en festlig fyr!

Svever

Surrealisme er et begrep som har gått igjen i beskrivelsene av Austigard. Også i portrettet av Beckström overskrider han realismen: B.A. svever ned på bakken fra leiligheten i femte etasje, og vitenskapsfolk har spurt om den skyggeløse gutten er et fenomen «skapt av menneskehjernen aleine». Det aparte preget understrekes av Beckströms ekstreme interesse for furu, og hans tvangstankeliknende besatthet av å tråkke minst mulig på furugulvene sine. Av de eksentriske bifigurene er det bare Ali i drosja leseren får tak på – de andre forblir utydelige og i varierende grad tilstrekkelig motiverte. De påfallende tilfeldighetene er mange. Boka inneholder dessuten heller slappe spark til mediene (den kyniske nabo-Scott legger en plan om å klippe sammen en film av B.A.-reisen, som skal røre hele Norge på NRKs julaftensending), næringslivets konsulenter og bokbransjens drøm om «den store innvandrerromanen».

Austigard skriver slett ikke dårlig, og har blikk for eksentriske typer. Boka om Beckström kunne blitt ordentlig morsom, men som leser venter man forgjeves på det store løftet. På det verste framstår romanen som en tålmodighetsprøve: Den er for omstendelig; skyter aldri fart. Verken språklig eller intellektuelt er boka interessant nok til at den kan tillate seg i lange partier å være både handlingsfattig og snakkesalig.