Langdrygt om det kvinnelige

«Han hadde møtt ulike blikk, andre blikk. Det var alltid kvinner, ulike kvinner. Jeg skrev til dem alle. Ulike brev. Som om alle disse ikke skulle være annet enn ulike uttrykk for det evig samme. Det evig samme hva?

Umulig å si: det evig samme det , jeg vet ikke mer, jeg kjenner ikke ordet.»

Det er vel «das Ewig-weibliche» han tenker på, hovedpersonen i Runo Isaksens andre roman, der han sitter i Aten og strever med å få orden på sine tanker omkring kvinnens plass i hans liv opp gjennom årene, slik at han kan få ro til å konsentrere seg om det han egentlig er der for, nemlig å forstå en nyoversettelse fra gammelgresk til norsk av Orestien - det evig-kvinnelige, denne størrelse som opphøyer oss eller tiltrekker oss, alt etter hvilken dikter vi velger å lytte til, Goethe eller Ibsen.

Fiksert

Ved siden av karrieren som greskfilolog og arbeidet med doktoravhandlingen, som stadig blir utsatt, dreier det meste seg om kvinner i Aksel Strøms liv. Kvinner han har dyrket på avstand, kvinner han har gått i seng med eller ønsket å gå i seng med, og kvinner han har følt seg åndelig og følelsesmessig på bølgelengde med - kvinnen som objekt for kjødelig begjær og som fikseringspunkt for renhetslengsel (derav tittelen).

På det aktuelle tidspunktet er det især to kvinner som opptar ham: Ester, den uoppnåelige piken fra gymnasdagene som betrodde seg til ham om sine mangfoldige kjærlighetseventyr, som han var lidenskapelig avstandsforelsket i, og som han nettopp har truffet igjen under en sammenkomst (et bryllup) med den gamle klassen - og Ida, samboersken som han har elsket like høyt, og som han nettopp har brutt med.

Aksel er fiksert mot fortida, til drømmen om det svunne, en lengsel han ikke kan forklare seg, en lengsel etter hva? Etter det uoppnåelige? Etter det som kunne ha vært, men som aldri ble? Akk, hvor mange hyllemeter skjønnlitteratur måtte vi ikke ha vært foruten, hvis vi alle hadde fått den piken som vi elsket den gang, hun som ikke engang så at vi var til, eller som sviktet oss for en annen. Men selv om vi har hørt historien før, så blir vi aldri trette av den. Den kan jo varieres i det uendelige, og dessuten synes den å tale til noen av de dypeste sjiktene i vårt følelsesliv.

Nå vil det være urettferdig mot Runo Isaksen å skrive hans omfangsrike roman ned til en slik enkelt formel. Boka beveger seg også langs andre baner, men på den måten at Kvinnen er plassert på den stjerneplass hvorfra alt annet stråler ut. Som romaner av denne typen nærmest pr. logikk gjør, beveger også denne seg mellom flere tidsplan. Av grunner som for meg er uforståelige, er handlingens nåtidsplan lagt til mai 1999.

Herfra foretas det dykk bakover både til nær og fjern fortid. Men Isaksen har en særegen fortellerteknikk, som han også dyrket i debutromanen, der det fortidsorienterte perspektivet gjentas på de ulike tidsplan.

Fiffig

Også i fortida ser fortelleren seg tilbake, tilbake til en fortid som ligger enda lenger tilbake. Romanen er dermed preget av en særegen grammatisk temporalitet der det ekselleres i kondisjonalis og pluskvamperfektum og diverse omskrevne konjunktivformer.

Det er ganske fiffig gjort, og det gir teksten en tungpustet rytme som kler stoffet og underbygger den tidstematikken som i bunn og grunn ligger under all denne tale om kvinner og om kjærlighetens irrganger. Slik er det neppe tilfeldig at Isaksen har gjort sin protagonist til greskfilolog. Det sies mye klokt og fornuftig både om Kjærligheten og Livet i denne boka, men etter hvert blir det vel mye av det gode. Romanen hadde tjent på en kraftig innstramming.

Det virker som om forfatteren er redd for at han ikke skal få med seg det hele. Innom barndommen skal han også, og for sikkerhets skyld lar han også Ida få komme til orde i et par kapitler. I og for seg er det ikke noe galt ved noen av delene, men det bidrar sammen med flere andre ting til at romanen blir både langdryg og langtekkelig. Etter hvert ble jeg for det meste sittende og lure på hva Orestien hadde å gjøre i denne sammenhengen.

Jeg er ikke sikker på om jeg fikk noe tilfredsstillende svar på det.

Les utdrag fra boka!