Langdrygt

Ikke et år uten en ny og altfor lang Lundell-plate.

CD: Ulf Lundell har mye på hjertet. Denne høsten har gitt oss mastodontromanen «Frukost på en främmande planet», en kunstutstilling i Oslo og nå også det som - avhengig av hvordan man teller - er mannens 25. album.

Lundells gjennomsnittsnivå på plate påkaller stor respekt. Han er aldri dårlig. Hans største problem er at han ikke klarer å beherske seg. Ordene flommer i så strie strømmer at tida flyr fra Lundell. «En eld ikväll» er en spartansk soloplate av «Nebraska»-skolen, hvor Lundell har skrevet seg inn ved to tidligere anledninger; «12 sånger» i 1984 og delvis også med «Xavante» i 1994. Denne gangen bruker han 74 minutter på å klimpre seg gjennom 14 novelleaktige tekster hvor den melodiske og stemningsmessige variasjonen er så liten at spilletida i hvert fall burde vært halvert for å kunne absorberes i sin helhet.

«En eld ikväll» framstår mest som en tonesatt novellesamling som hadde tjent på å redigeres i henhold til novelleformatets strenge økonomiske krav, framfor å flyte ut i kjedsomheten.

Dette er uansett ei plate med høyere litterær enn musikalsk verdi, hvor Uffe med språklig eleganse forteller historier om mennesker på flukt inn og ut av kjærligheten. Den gnurete, mildt Velvet Underground-aktige og erotisk ladede «Honung» og den synthsmaksatte ekteskapsberetningen «Dhaulagiri» bryter litt opp i monotonien underveis, men ikke mer enn at denne Lundell-plata må karakteriseres som en langdryg affære.