Lange flate tagninger 2

En stille, haltende kjempe av en kunstfilm.

FILM: Novosibirsk-fødte Andrey Zvyagintsev debuterte som filmregissør med grøsserdramaet «Tilbake» (2003), som i manges øyne er en av de vakrest fotograferte filmene noensinne, men som ifølge enkelte barbarers mening var såpass stillestående og nonverbal at det i innimellom var fristende å leke med tanken på hva som ville skje dersom man brukte 2X-funksjonen på DVD-fjernkontrollen her og der.

Og bare så det er klart: To og en halv time lange «Forvist», som er basert på en allegorisk novelle av den amerikansk-armenske etterkrigsforfatteren William Saroyan, kommer ikke til å framkalle epileptiske anfall, den, heller.

Fåmælt

Her er lange, egentlig overhodet ikke handlingsrelevante tagninger av sauer som beiter, katter som leker og blomster som blåser i vinden, og karakterer som er så fåmælte at de verken har navn på husdyrene eller skrift på gravsteinene til familiemedlemmene. Postbudet Max, en av de mer pratsomme i filmen, får spørsmål fra den aller mest lukkede, hovedpersonen Alex (Konstantin Lavronenko, som var det samme – både hovedperson og lukket – i «Tilbake»), om hva i all verden han finner spennende ved jobben sin. «For meg er alt spennende. Sånn i det hele tatt», svarer Max. Denne filmen tenker litt på samme måte.

Drar seg til

Ikke at det er fravær av drama eller nerve i «Forvist»; det er bare ikke fravær av noe som helst, inkludert en sekvens hvor russiske bondekoner kauker en gammel slavonsk folkesang. Plottet tykner imidlertid når det hoppes fra en regntung storbydystopi til et øde, tradisjonelt trehus i periferien, hvor en kvinne står på kjøkkenet og lager eplesalat til datteren sin, Eva. Eva sier hun ikke vil ha eplesalat. Da bryter kvinnen sammen – ikke på grunn av den bortkastede epleskrellingen, men på grunn av at vi er i ferd med å bevege oss inn i «4 måneder, 3 uker 2 dager»-land og, dypest sett, på grunn av en slags verdenssmerte. Kvinnen er spilt av Maria Bonnevie, som visstnok ble castet til rollen på bakgrunn av scenen i «Jeg er Dina» hvor hun dytter Gérard Depardieu utfor et stup, og er her helt på kanten selv, på gripende og kledelig lavintenst vis. Det er riktig nok én avgjørende scene hvor hun og hennes avstumpede ektemann Alex misforstår og snakker så overdrevent forbi hverandre at det nesten føles mer som et caseintervju til VGs «Fra barnemunn»-spalte enn som russisk kunstfilmdialog. Men hallo, «Jeg er Dina» hadde noe smårusk, den ôg.