Lange øyeblikk fra tysk kultforfatter

Nøkterne og melankolske noveller med en særegen «sound».

BOK: Den tyske forfatterinnen og journalisten Judith Hermann (født 1970) står i fremste rekke blant den nye generasjonen unge forfattere i Tyskland - som vender sin oppmerksomhet bort fra fortida, krigen og skammen og mot sin egen tid og sitt eget liv.

Hermanns noveller har nærmest fått kultstatus, ikke minst på grunn av hennes evne til å fange en grunnstemning hos sin egen generasjon: storbymennesker i tjue- trettiåra.

Stor suksess

Det er fem år siden Judith Hermann debuterte med novellesamlingen «Sommerhus, senere» og tok den tyske litterære offentligheten med storm. Etter strålende kritikker, en anselig samling litterære priser (deriblant den svært prestisjetunge Kleist-prisen), en kvart million solgte bøker, oversettelser til sytten språk og en mediedekning helt utenom det vanlige, kan man trygt si at forventningene var høye da Hermann ga ut sin andre novellesamling i fjor.

Nå foreligger boka på norsk, og i motsetning til visse tyske kolleger synes jeg Hermann innfrir forventningene til fulle, og at hun faktisk også fører sin novellekunst et skritt videre.

På reise

Hovedpersonene i Hermanns sju noveller er kvinner i trettiåra på reise til Venezia, Reykjavík, Tromsø, Karlsbad, Nevada-ørkenen eller Praha, på vei inn og ut av byer, barer, kjærlighets- og vennskapsforhold, hele tida på jakt etter noe eller på vei vekk fra noe - kjærlighetsforhold, vennskapsforhold eller noe annet, noe som ikke lar seg så lett beskrive, som her, hvor hovedpersonen ligger to uker i ei seng i Tromsø og leser bøker: «Jeg følte det som om tilfeldighetene hadde skylt meg inn på dette rommet for at jeg skulle finne ut noe om meg selv, om hvordan det skulle gå videre med meg og med alt, et langt øyeblikk av stillstand før noe tilsynelatende stort, som jeg ikke visste hva ville vise seg å være.»

Novellene søker å beskrive slike «lange øyeblikk» hvor livet skifter fra en tilstand til en annen, like udramatisk og langsommelig som en sovende som snur seg i senga, kanskje fra en drøm til en annen. Slike øyeblikk: tidlig om morgenen sitter hun i hagen til en mann hun nettopp har tilbrakt natta med, han har nettopp dumpet hennes aller beste venninne, og hun, vår heltinne, har reist seks timer med toget for å treffe ham, for hun trodde det var Ham, men så var det ikke det, og tidlig om morgenen sitter hun altså i hagen og ser på skolebarna på vei til skolen og drikker kaffe, og det er sol, og alt er i grunnen godt, hvis man bare sitter stille og lar det være som det er.

Skiftningene i livet møtes ikke med dramatiske følelser, men med en litt melankolsk og bittersøt tilstedeværelse.

Med en slags innsikt i at det går kanskje skitt, man er kanskje litt i villrede, men det går bra, og de røyker en sigarett, drikker en kopp kaffe, spiser tjue ingefærpraliner eller sover litt.

Selv om de foreliggende novellene er noe mer realistisk innrettet enn de forrige, som hadde et mer burlesk anslag, synes jeg kanskje denne boka har et større språklig driv enn den forrige.

Boka er rett og slett språklig mer spennende, med sine dynamiske, levende, presise setninger som i et eneste sveip fanger inn en stemning eller et landskap.

Sounden bevart

Her har også oversetter Eivind Lilleskjæret gjort en god jobb, han har maktet å bevare denne særegne språklige «sounden» også i den norske oversettelsen. Et par av novellene i denne samlinga er lysende, og da spiller det mindre rolle om noen andre kanskje blir vel langsommelige til tider.